Kronikk

Når politikere behandler oss som småunger

Det norske forbudet mot politisk TV-reklame stinker av formynderstat, kringkastingsmonopol og svart-hvit-fjernsyn.

Ytringsfrihetskommisjonen 2020

Ytringsfrihetskommisjonens første møte. Kommisjonens leder Kjersti Løken Stavrum og Kultur- og likestillingsminister Abid Q. Raja (V) står foran sammen med kommisjonen. Fra.v Nils Johan Hætta, Steinar Olsen, Bård Borch Michalsen, Mímir Kristjánsson, Shabana Rehman, Ragna Aarli, Anki Gerhardsen, Magdi Omar Ytreeide Abdelmaguid fra Karpe, Bente Kalsnes (hvit jakke), Jan Inge Sørbø, Vebjørn Selbekk, Sarah Zahid, Kjetil Rolness og Adele Matheson Mestad.

Foto: Vidar Ruud / NTB

Den lange valgkampen frem mot stortingsvalget 13. september er i gang. Snart kommer de politiske partiene til å tapetsere bybildet med det glade budskap om egen fortreffelighet. Erna, Jonas og Trygve vil smile forførende til oss fra boards og plakater.

I noen hektiske uker i august og september blir busser og trikker forvandlet til rullende politiske reklamepostere. Og kjøpt politisk reklame vil være et fast innslag på papir, nett og mobil.

Meningsløs forskjellsbehandling

Men altså ikke på TV, heller ikke på de stasjonene som vanligvis livnærer seg på betalt annonseinnhold.

Forbudet representerer en umyndiggjøring av vanlige folk som er helt uakseptabel.

For vi har altså i 2021 fortsatt en Kringkastingslov som slår fast at «kringkasterne kan ikke sende reklame for livssyn eller politiske budskap i fjernsyn». Det er et lovverk som aktivt forskjellsbehandler de ulike mediene.

Stortingsflertallet har sett seg ut én bestemt kommunikasjonskanal. Det samme flertallet har sagt at den er så spesiell at der må det gjelde egne regler både for ytringsfrihet og redaksjonell selvbestemmelse.

Man skulle kanskje tro at de ansvarlige politikerne hadde oppdaget at den teknologiske sammensmeltningen av TV og nett for lengst har gjort dette reklameforbudet til en dinosaur, en fortidslevning.

Politisk reklame på Facebook

Politisk reklame er lov på sosiale medier, men ikke på TV. Her et utvalg annonser foran valget i 2019.

Foto: Skjermdump

Det har de altså ikke. For i dagens medievirkelighet er det tillatt med politisk reklame på nettbaserte kanaler som VGTV og i sosiale medier.

Men akkurat de TV-signalene som sendes inn i de tusen hjem på gamlemåten, de skal altså sensureres med loven i hånd. Norske annonsekroner som TV-stasjonene går glipp av, vil i stor grad strømme ut av landet og havne i Silicon Valley. I lommene på dem som har aller mest fra før.

Voksne mennesker trenger ikke å beskyttes mot politiske budskap.

Formynderi

Særforbudet mot politisk reklame i TV har blitt begrunnet med at fjernsynet er et spesielt sterkt medium. Slik sett er forbudet i slekt med tidligere tiders formynderholdninger på medieområdet som kringkastingsmonopolet og motstanden mot farge-TV.

Om noen år vil vi trekke like mye på smilebåndet av forbudet mot politisk TV-reklame, som vi nå gjør av dem som i sin tid stemte for å beholde svart-hvit-fjernsynet.

På dette området har våre politikere valgt å behandle oss borgere som barn, selv om vi her snakker om reklamebudskap som per definisjon utelukkende er rettet mot personer over 18 år.

Norske annonsekroner som TV-stasjonene går glipp av, vil strømme ut av landet.

Forbudet representerer en umyndiggjøring av vanlige folk som er helt uakseptabel i et moderne informasjonssamfunn.

Voksne mennesker trenger ikke å beskyttes mot politiske budskap, heller ikke de som er betalt og formidles gjennom noe så skummelt som en TV-rute.

Begrenser ytringsfriheten

Det er helt legitimt at myndighetene har synspunkter på hvilke varer det reklameres for i norske medier.

Av helsemessige årsaker finnes det for eksempel et forbud mot reklame for tobakksprodukter og alkohol. Men disse forbudene gjelder for alle medier. Ingen påstår heller at politikk er skadelig, i hvert fall ikke i begrensede doser.

Det mest problematiske med denne saken er det inngrepet i ytringsfriheten som loven representerer.

Myndighetene skal ha veldig gode argumenter for å begrense medienes selvbestemmelsesrett og folks tilgang på informasjon. Det har de ikke i denne saken.

På dette området har våre politikere valgt å behandle oss borgere som barn.

Norge har faktisk blitt dømt for menneskerettighetsbrudd på grunn av dette særnorske forbudet.

Menneskerettsdomstolen i Strasbourg fastslo i en dom i 2008 at den norske stat hadde krenket ytringsfriheten da den lokale stasjonen TV Vest ble bøtelagt for å ha sendt TV-reklame for Pensjonistpartiet i Rogaland.

Domstolen kom til at forbudet innskrenket muligheten for små politiske aktører til å nå ut med sitt budskap.

Tvilsom lovgivning

Den slo fast at politisk TV-reklame var et demokratisk gode for borgerne. Altså det stikk motsatte av argumentet fra paragrafens tilhengere om at politisk TV-reklame er potensielt farlig og kun kommer de kapitalsterke til gode.

Til tross for at NRK-plakaten ble endret etter dommen, er det etter min mening fremdeles høyst diskutabelt om norsk lovgivning og praksis på dette området er forenlig med intensjonene bak dommen fra Strasbourg.

Myndighetene skal ha veldig gode argumenter for å begrense folks tilgang på informasjon.

Den forrige Ytringsfrihetskommisjonen gikk allerede i 1999 inn for å fjerne forbudet mot politisk TV-reklame.

Det vil jeg jobbe for at den nåværende kommisjonen også skal gjøre når vi legger frem vår innstilling på vårparten neste år.

Kanskje kan vi håpe at dette bli siste stortingsvalg der politikere insisterer på å behandle vokse folk som småunger.