Hopp til innhold
Kronikk

Når personvernet ødelegger

Mamma døde, men vi kunne ha reddet henne. Personvernet satte en stopper for det.

Eldre dame på benk

Vi leverte bekymringsmeldinger på slutten av hennes liv og ringte fastlegen hennes, men endte opp med å bli mistenkeliggjort av både legen og mamma, skriver kronikkforfatteren.

Personvern har den siste tiden blitt diskutert heftig blant ansatte ved Oslo universitetssykehus. Som pårørende støtter jeg den uro, frustrasjon og utfordringer flere innen helsevesenet opplever knyttet til utøvelsen av personvern.

Mamma døde med personvernflagget til topps. Hun var på slutten av sitt liv alvorlig fysisk og psykisk syk, men innså det ikke selv.

Hun nektet meg og mine brødre i å komme hjem, for å unngå å snakke om sykdom. Hun nektet å ta imot tilbudt hjelp fra helsevesenet. Hun nektet oss som pårørende innsyn i hennes helsesituasjon. Samtidig var det vi som hjalp henne når hun var på sine utallige reiser uten mål og mening.

Jeg kunne gitt henne tryggheten hun så tydelig manglet.

Når mamma var på sine reiser, gikk det ofte galt. Vi kunne bli oppringt av hotellansatte, sykehusansatte, diverse omsorgsansatte i kommuner og noen ganger av henne selv. Midt på natten måtte vi håndtere, trygge og hjelpe henne. Det kunne være alt fra å gi henne penger til reisen hjem eller forsøke sikre at hun fikk hjelp der og da.

Men mamma fikk aldri den hjelpen hun skulle ha.

Da hun døde fant vi bæreposer med medisin innerst i skapet hennes. Medisiner som hun skulle ha tatt. Men hun bestemte seg for at det var farlig å ta medisin og nektet derfor også hjemmehjelp å komme hjem til seg.

Vi leverte bekymringsmeldinger på slutten av hennes liv og ringte fastlegen hennes, men endte opp med å bli mistenkeliggjort av både legen og mamma.

Hun ble mer og mer ensom, paranoid, manisk, og til slutt alvorlig fysisk syk. Hun døde av blant annet nyresvikt fordi hun nektet å spise og drikke.

Alt dette vonde måtte hun og vi barna gå igjennom fordi vi måtte følge personvernets regler og lover.

Vi som pårørende opplevde helsevesenets oppførsel som ansvarsfraskrivelse

Jeg nådde aldri frem til min mamma. Heller ikke når jeg forsøkte å involvere helsevesenet om hvordan vi sammen kunne hjelpe mamma.

Mellom oss barna og mamma sitt liv sto «personvernet».

For hver eneste gang ble vi henvist til det faktum at mamma var samtykkekompetent og hennes personvern trumfet alt. Vi fikk bare beskjed om at hun kunne ikke tvinges til å motta behandling fra helsevesenet.

Da vi ba om innsyn i journalen etter hennes død, ser vi at det ansvarlige sykehuset hvor hun ble innlagt mot slutten endelig bestemmer seg for å søke om å tvangsbehandle henne.

Men det var for sent. Hun døde. Fortapt, fortvilet og innkapslet i sykdom vi aldri får vite omfanget av. Men hun døde i henhold til personvernets regler og lover.

Vi barna ble aldri hørt, men vi ble bedt om å stille opp når mamma trengte det. Vi forsto ikke hennes oppførsel når vi fant henne på sine reiser, eller tok imot henne i våre hjem.

Det var skremmende for oss fordi vi ikke visste noe om hennes diagnoser eller om hun hadde diagnoser. Men vi forsto på hennes utagerende oppførsel at hun var alvorlig syk.

På en av hennes siste reiser ble hun tvangsinnlagt på psykiatrisk og en av oss barna ble oppringt. Det er eneste gangen vi fikk vite noe om mammas mulige diagnoser.

På psykiatrisk akutt mottak ble hun diagnostisert som alvorlig sinnslidende med mulig demens. Men av en eller annen årsak forsvant denne diagnosen når hun kom tilbake til sitt eget hjemfylke. Heller ikke her var helsevesenet samkjørt. Heller ikke denne gang fikk vi barna vite mer, eller ble informert om hva som skulle skje videre med mamma.

Da hun døde fant vi bæreposer med medisin innerst i skapet hennes.

Vi gråt i vår fortvilelse over å se vår mamma slik hun ble. Vi gråt over å ikke nå henne eller kunne hjelpe henne. Vi gråt over at helsevesenet kunne stå å se på at vår mamma gikk til grunne og døde, med henvisning til hennes eget personvern.

Mamma døde på grunn av personvernet og hvordan det håndteres av helsevesenet i dag.

Som etterlatt og som den som må rydde opp etter mamma, så er det bittert. Jeg rydder bort hennes skriblerier, og hennes tanker som hun skrev ned på aviser, tørkerullpapir og blader hun samlet på.

Jeg pukker opp bruddstykker av hennes liv som hun har gjemt i dype skuffer. Jeg plukker opp bilder hun har klippet i stykker. Jeg pukker opp alle disse bitene etter min mamma og forsøker å sette det sammen slik at jeg og mine søsken kan forstå hva som skjedde.

Jeg skulle inderlig ønske at jeg heller kunne ha sittet ved siden av henne og holdt henne i hånden. Jeg kunne gitt henne tryggheten hun så tydelig manglet. Tenk om jeg og mine søsken sammen med helsevesenet kunne funnet en løsning som kunne reddet henne.

Jeg håper vår historie kan bidra til belyse konsekvensen av hvordan personvern utøves i helsevesenet. Jeg håper det også kan bidra til å redde andre og til å endre personvernets ødeleggende grep, slik det utøves i dag.

Hun nektet meg og mine brødre i å komme hjem

Vi som pårørende opplevde helsevesenets oppførsel som ansvarsfraskrivelse, og sjokkerende at de konsekvent kunne legge ansvaret over eget liv til et menneske som helt tydelig ikke var i stand til å ta vare på seg selv.

Mamma forsto ikke at hun var dødende. Det gjorde heller ikke jeg før den kvelden hun døde, og noen tilknyttet sykehuset ringte for å informere om at mamma var død.

Slik personvernet etterleves i helsevesenet nå, så oppleves det ikke som et «vern» for et alvorlig sykt menneske, men heller tvert om. Det bidro til handlingslammelse, trenering av offentlige prosesser og til mammas altfor tidlige og smertefulle død. Er det slik personvern i Helsevesenet er ment å fungere?

NRK har etterkommet forfatterens ønske om å publisere anonymt av hensyn til de pårørende. Redaksjonen kjenner forfatterens identitet.