Når kan jeg si «mitt Norge»?

Vi var mange som ble rørt av den historiske id-markeringen på NRK. Men dagen etter meldte ubehaget seg da jeg leste om «klagestorm» etter programmet.

Grumset eksisterer. Følelsene er vanskelig å gjøre noe med. Ved to store anledninger denne måneden har jeg selv følt på at jeg ikke har turt å si «mitt Norge» eller «landet mitt» fordi jeg vet at det vil komme negative reaksjoner.

Store deler av livet mitt har jeg fastet. Først handlet det om at jeg ville være en del av det nettverket og de menneskene jeg var omgitt av. I ungdomsårene var det en test hvor jeg skulle føle på sulten for å kjenne empati med de fattige i verden.

For meg er det nettopp det som er det aller vakreste med unge som vokser opp med ramadan i dag. At man først kjenner på sulten for å utvikle empati med de svakerestilte i verden, før det kulminerer med en fantastisk id-feiring, der man ifølge tradisjonen gir én tredjedel av offerlammet til de fattige og hvor almisse er én av de fem søylene i Islam. Det var en historisk begivenhet da allmennkringkasteren vår, som den første i et vestlig land, viet en kveld til feiringen av slutten på fasten.

Det er mange som har fått med seg at jeg er født inn i en muslimsk familie. Det er sikkert like mange som har fått med seg at jeg ikke er den flinkeste muslimen i klassen. Likevel ble jeg rørt av feiringen på TV.

Tankene gikk til Kongens minneverdige ord i Slottsparken for noen år siden: «Nordmenn tror på Gud, Allah, Altet og Ingenting». Det er dét som er Norge. Det røde, hvite og blå som rommer alle farger og fasonger i landet vårt.

Veien fra glede til ubehag er imidlertid kort. Når noen skriver til Kringkastingsrådet om denne familiesendingen at de «ikke ønsker å betale for noe som kan lede til mer terror» kjenner jeg igjen på ting jeg fikk rett i ansiktet i ungdomsårene og i kommentarfeltene i voksen alder: «Du er ikke nordmann, dette er ikke ditt Norge, dra tilbake dit du kommer fra, muslimjævel, pakkis».

I mange år levde jeg under et slags kompromiss. Fremfor å omtale meg som «nordmann» valgte jeg å bruke betegnelsene «ny nordmann» eller «brun nordmann», i et slags forsøk på ikke å provosere folk som blir støtt av at jeg sier at jeg er norsk. Jeg vet at jeg ikke burde tenke på det, at det er en marginal gruppe som målbærer slike meninger, men ubehaget slår likevel inn.

Jeg er født i Norge, i Oslo, og med unntak av et studieår i Oxford og ett arbeidsår ved den norske ambassaden i India, har jeg bodd hele livet i Norge. Kona mi, Nadia, likeså. Mine barn er norske. Og jeg ønsker å bli gravlagt i Norge når den dagen kommer. Fra vugge til grav er jeg norsk.

Da hele Norge sang «Ja, vi elsker» klokken 13:00 på nasjonaldagen, var jeg hos NRK med hele familien. Jeg var stolt av landet mitt der jeg sto med kone og barn, og jeg ville boble over av stolthet for hva «mitt Norge» er, men holdt igjen.

Det gjorde jeg også dagen etter, da jeg var i Bodø for å meddele at regjeringen stiller opp med inntil 100 millioner kroner i støtte til Bodø som europeisk kulturhovedstad. Da jeg leste søknaden som Bodø hadde presentert for den europeiske juryen følte jeg på en stolthet over hvordan de beskrev landet vårt. Landet mitt. Hvordan menneskene og kulturen, sammen med den vakre, ville og gale naturen gjør oss til noe helt unikt. På flyet på vei opp finpusset jeg på talen, og ønsket å tale om «landet mitt», men igjen meldte ubehaget seg, og jeg lot være.

Som likestillingsminister og privatperson ble jeg rørt da jeg så «Festen etter fasten» på NRK. Som likestillingsminister og privatperson tar jeg til motmæle når jeg leser enkelte av reaksjonene. Vi må ta tak i grumset, men vi kan ikke overvinne det som enkeltpersoner.

En rapport fra Holocaustsenteret fra 2017 viser at 30 prosent av befolkningen ga uttrykk for at de hadde fordommer mot muslimer. Akkurat nå foregår det en rettssak i Asker og Bærum tingrett som viser hva som kan skje når fordommer blir til hat og ekstremisme. Og vi skal ikke glemme tankegodset som ledet til terrorangrepet 22. juli.

Derfor er jeg som likestillingsminister i gang med en handlingsplan mot diskriminering av og hat mot muslimer. Det er høyst nødvendig. Den norske kulturens vakreste side er inkludering og det faktum at vi inviterer de nye inn i sirkelen vår.

Nordmenn på sitt beste er et inkluderende folkeslag som er humanistisk innrettet med sterk rettferdighetssans. Derfor trenger vi at hele samfunnet bidrar med å luke ut den synlige og usynlige rasismen. Vi kan ikke la det vakre drukne i hatet. Vi er så utrolig mye bedre enn det, som folk og som nasjon.

Norge er landet mitt, men det er ikke bare ditt og mitt. Id-markeringen er ikke bare for konservative muslimer, like lite som julaften bare er for dem som går i kirken hver søndag. Derfor skal vi feire sikher og hinduisme, vi skal feire Hanukka og gå i prideparader.

Hvorfor? Fordi det er det som er Norge i rødt, hvitt og blått. Dette er vårt land. Uansett hvordan vi ser ut og uansett hva vi tror på, skal det være plass til et stort mangfold i Norge. Det er det Norge jeg har vokst opp med, og det er det Norge vi skal fortsette å ha.

Det er det som er vårt Norge.

Se programmet: