NRK Meny
Kronikk

Når diagnosene blir religion

Kanskje får barn ADHD-diagnosen fordi den løfter et tungt og komplisert ansvar vekk fra de voksne?

Ritalin-esker

Ritalin fungerer ofte slik den skal, den fjerner symptomer. Filmskaper Erlend E. Mo mener det er viktigere å spørre hva som ligger bak symptomene.

Foto: Brukeren unfolded på Flickr under Creative Commons-lisens BY-SA 2.0

Antallet barn som får diagnosen ADHD har på få år eksplodert.

I Danmark er omsetningen av ADHD-medisinen Ritalin økt med 2.400 prosent på kun 15 år. Ritalin er et sentralstimulerende psykofarmaka i slekt med amfetamin. I Oslo omsettes stadig mer Ritalin på gata, ikke som medisin, som narkotika.

Nesten alle foreldre kan nikke gjenkjennende til adferd som kan kalles «typisk ADHD», eksempelvis «stor uro». Men er diagnose og medisin det svar som best tjener barna?

SE DOKUMENTAREN «JEG HATER ADHD» i NRKs nett-TV

Løsningen i en pille

Det var primært undren som fikk meg i gang med filmen «Jeg hater ADHD – barn i en diagnosetid». Hvorfor får så mange barn denne diagnosen, hva er ADHD, hvilke barn får ADHD, og hva fører diagnosen til?

LES OGSÅ OM ADHD: - Jeg er mammaen hennes

Nesten alle foreldre kan nikke gjenkjennende til adferd som kan kalles «typisk ADHD», eksempelvis «stor uro». Men er diagnose og medisin det svar som best tjener barna?

Erlend E. Mo, filmskaper

Vi lever i en tid hvor vi søker løsninger i stadig flere diagnoser. Kanskje fordi vi voksne opplever lettelsen når tungt og komplisert ansvar løftes vekk fra oss selv og over på diagnosene, og løsningene kan komprimeres til en pille. Mennesket redusert til en samling symptomer er kanskje enkelt å plassere i en kasse, enkelt å behandle.

Ordene «jeg hater ADHD» er et spontant utbrudd i filmen fra livlige Victor på 7 år, som hater denne diagnosen og det statiske mindreverd den gir ham. Victor elsker å være innenfor, sammen med de andre, akseptert. Men nå er han utenfor, han har – eller er - en diagnose, syk. 4 bokstaver som betyr noe han slett ikke forstår. Bare at han er feil.

Hans utbrudd er vesentlig.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

6 måneder gjennom «ADHD-land»

Min reise før produksjonen rundt til danske barn med ADHD, ble drevet av en følelse av at det er på tide å stille spørsmål, forsøke å forstå. Den «korrekte» ADHD-diagnosen er det samme som en uhelbredelig dysfunksjon i hjernen, det er ikke noe man kan utvikle seg ut av.

En avgjørende del av diagnostiseringen foregår via skjema som lærere og pedagoger fyller ut.

Det andre så som klare symptomer på ADHD, opplevde jeg ofte som forståelige reaksjoner på naturlige savn i barnets eget liv.

Erlend E. Mo, filmskaper

Hvorfor inneholder dette skjemaet kun en samling ytre karaktertrekk som er helt avhengige av øynene som ser? Hvorfor er det som defineres som symptomer på ADHD noe man kan registrere hos alle barn, i større eller mindre grad?

Eksempler fra det danske skjemaet som en lærer fyller ut: «Vil du vurdere barnet som ondskapsfullt eller hevngjerrig?» Eller: «Snakker barnet som en foss?» Og: «Sint eller fornærmet?» 26 vurderinger i alt. Hvem burde stemple et barn på seks år som ondskapsfullt og hevngjerrig? Er man syk hvis man snakker mye, eller blir sint, eller fornærmet?

SE DOKUMENTAREN HER: «Jeg hater ADHD»

Snart har vi alle ADHD

Marino på 9 år, fra filmen, blir også undersøkt. Han skal diagnostiseres primært på grunn av sin aggresjon. Dette skjer før noen går inn under hvorfor han er så sørgende og sint: Marino ønsker seg så inderlig en far. Hans far har valgt vekk Marino, og svikter så å si hver eneste avtale. Hans sorg, savn og vrede er i mine øyne høyst forståelig. Ikke akseptabel når den ender i vold, men forståelig.

Mitt inntrykk etter å ha møtt alle disse barna med ADHD, er at denne diagnosen alt for grovt sirkler inn barn hvis adferd vi voksne ikke forstår eller aksepterer. Det andre så som klare symptomer på ADHD, opplevde jeg ofte som forståelige reaksjoner på naturlige savn i barnets eget liv.

Jeg tenkte «snart har vi alle ADHD». Men det kommer intet ut av å stirre på de fire bokstavene og gi dem skylden for et eksplosivt voksende omfang av bestemte symptomer.

Mer interessante spørmål

Filmen ønsker ikke å skape fronter, men vise at utvikling alltid er mulig. Vise at det å skifte fokus fra diagnose og medisin, og over på de helt individuelle utfordringer hos hvert enkelt barn, kan gi positive resultater.

Ritalin fungerer ofte slik den skal: Den fjerner symptomer. Men viktigere er: Hva ligger bak symptomene?

Med diagnosen forsvinner som regel all nysgjerrighet; løsningen er på plass.

Erlend E. Mo, filmskaper

Symptomer er signaler; her ligger det noe bak som det haster med å kartlegge, og deretter utvikle seg bevisst ut av. Når medisinen legger sitt «lokk» over symptomene, forsvinner også drivkraften til å finne ut hva som ligger bak og dermed den unike mulighet for positiv utvikling. Og med diagnosen forsvinner som regel all nysgjerrighet; løsningen er på plass.

FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter

Vi burde være mer opptatt av barnets indre, barnets historie, levevilkår, traumer i tidligste barndom, for tidlig født, far og mor som er eller ikke er der, mangel på klare grenser, antall timer bak skjermer, fysisk aktivitet, kosthold, kjemi i nærmiljøet. Og så videre.

Slike spørsmål er i mine øyne langt mer interessante enn om barnet per en enkelt lærers definisjon er ondskapsfullt.

Noen rasende reaksjoner

Filmen har skapt mange reaksjoner i Danmark. Noen av dem rasende.

Mange foretrekker den «rene» diagnose, med tilhørende medisin. Det er et svar som kan gi ro og lukker mange ubehagelige spørsmål. Slik sett er diagnosene vår tids religion. Det er ikke mitt eller filmens mål å anklage eller angripe. Mitt mål er å få også andre til å stille spørsmål, og forhindre at vi som samfunn handler ureflektert, kanskje til og med skadelig, ved at vi velger den «lette» løsningen, en løsning som kan frata barna en mulighet for å utvikle seg.