Verden vil bedras

I dag starter en merksnodig rettssak i Oslo tingrett. På tiltalebenken sitter John Hedemark, en gallerist fra Oslos vestkant. Påtalemyndigheten vil ha ham dømt for hele syv lovbrudd, men det som har vakt mest oppsikt, er siktelsen for grovt bedrageri.

John Hedemark har i en årrekke solgt malerier av Werner Jensen, en Berlin-basert kunstner med en imponerende CV. Så viser det seg at Werner Jensen ikke eksisterer, og at bildene er malt av Hedemark selv. CV’en er falsk. Hedemark har også benyttet seg av to andre pseudonymer, Erik Krohn og Knut Olesen. Selv henviser han til at det har vært vanlig for kunstnere å benytte seg av pseudonymer siden middelalderen.

Har han et poeng?

Den som kjøper billedkunst, kjøper to ting. De kjøper en konkret gjenstand, i dette tilfellet et stykke lerret med maling på, som henges på veggen i stua eller gangen. Og så kjøper de en idé, et investeringsobjekt, som har en verdi fordi det er laget av en bestemt kunstner eller stammer fra en bestemt periode.

Hva angår det første, så vil ingenting være forandret for kjøperen selv om det viste seg at kunstneren var en annen enn de trodde. Penselstrøkene er de samme, det de likte ved bildet i første omgang er antagelig intakt.

Hva angår det andre, så er alt forandret. Kunstneren som står bak bilde har ikke den faglige tyngden som de trodde, kunsten hans hadde ikke fått det kvalitetsstempelet fra tunge kunstinstitusjoner som de ble fortalt at den hadde. Det er dette som gjør at politiet nå anslår at verdien på bildene er lik null, og at kjøperne har tapt alle pengene de ga for dem.

Det er sant som Hedemark sier, at kunstnere har benyttet seg av falske navn i hundrevis av år. I dag er det imidlertid vanlig at kjøpere er klar over det når et kunstnernavn er et pseudonym. Ingen tror at Banksy eller Dolk er de renommerte gatekunstnernes egentlige navn. Samtidig kan det innvendes at kunstnere har brukt pseudonymer av en rekke grunner, og lenge før bruken ble regulert av moderne normer og lover.

Da Werner Jensen-saken sprakk, var det en stakket stund mulig å se for seg at det hele var et stort stykke konseptkunst, der bildene bare var små brikker i et spill som skulle avsløre kunstkjøpernes godtroenhet. I så fall ville ikke kunstneren ha kunnet være åpen om pseudonymet. Hedemark selv forsøker seg på denne typen argumenter når han skal forsvare seg.

Men det som gjør dette usannsynlig, er kanskje ikke først og fremst pseudonymet, men den forfalskede CV’en. Det er den, ikke navnet, som gjør at politiet med papirer i hånden kan hevde at de som har kjøpt Hedemarks bilder har fått noe helt annet enn hva de trodde. Det er CV’en som gir selgeren argumenter for å jekke opp prisen på bildene.

Det er da også talende at Hedemark har solgt bilder av samme signatur til vilt forskjellig pris. Sammenlignbare malerier av Werner Jensen har gått for summer fra 5 500 kroner og oppover til 45 000 kroner. Det kan tyde på at de har blitt solgt for den summen som det var mulig å få ut av den enkelte kjøper, mer enn hva bildene faktisk kunne sies å være verd.

Det er ikke noe gøy å være tidligere kunde av John Hedemark om dagen. Men de det gjelder, kan trøste seg med at de har blitt en del av en bransje der det er lett å manipulere, og lett å bli manipulert.

For prisen på et kunstverk er jo en slags fantasi, en fiksjon. Et bilde er verd det vi, kollektivet, bestemmer at det er verd. Det har naturligvis knyttet til den kvaliteten kunsten har, ifølge fagfolk og kjennere – men det kan også påvirkes gjennom forskjellige triks.

Det er mye begjærstriangulering ute og går når kunst kjøpes og selges: Du vil ha det andre vil ha. Når et verk av en bestemt kunstner får en uventet høy pris, øker etterspørselen etter andre bilder med samme signatur. Det er fordi flere blir oppmerksomme på kunstneren det er snakk om, men også fordi verkene plutselig virker som en god investering. Og fordi det gir status å være med i gjengen som oppdager det nye, store.

Det er derfor det hender at to personer går på samme auksjon, etter å ha avtalt på forhånd å by på samme verk. Kanskje skal de selv selge kunst av samme kunstner senere, og har interesse av å få prisen så høy som mulig. Det er derfor en auksjonarius kan late som om han ser et bud i salen og rope det ut, selv om ingen har meldt seg. Dette kalles «bud fra lysekronen» og er naturligvis forbudt, men forbudte ting skjer hele tiden.

De fleste trenger bilder å henge på veggen. Mange av disse vil også gjerne eie noe som er anerkjent og verdifullt. Men kunstverden er innfløkt, og mange kjøpere har ikke den nødvendige kunnskapen for å kunne si hva som er hva. Og når en snedig selger trekker frem et bilde og sier dette, dette er lurt å kjøpe, ja, da er det mange som ikke har så mye å stå imot med.

Kanskje vil Werner Jensen-saken få lyssky aktører til å flakke med blikket og legge fra seg det de måtte ha av lyssky planer. Eller kanskje ikke. For paradokset er at selve svindelsaken kan være det som etter mange år gjør Werner Jensen til et navn. Det er de som tror at bildene til John Hedemark kan øke i verdi med denne rettssaken. For nå er de ikke bare bilder, nå er de knyttet til en offentlig skandale, en straffesak. De har fremdeles ingen faglig tyngde, men de har en fortelling.