Murens generasjon

Drapene på fire tenåringer – tre israelere og en palestiner – utløste den pågående krigen mellom Israel og Gaza. De antatte gjerningsmennene er mellom 17 og 32 år. Blant de over 1.700 ofrene i Gaza er 377 barn, ifølge FN. Svært mange av dem som nå kjemper på begge sider er unge mennesker.

De er generasjonen som skal forme fremtidens israelske og palestinske samfunn. Og det er de som skal forvalte fremtidens Midtøsten-konflikt.

I motsetning til sine foreldre vokser dagens israelske og palestinske unge opp nesten uten kontakt med den andre befolkningen. Muren rundt Vestbredden og blokaden av Gaza gjør at kontakten mellom israelere og palestinere i høy grad er redusert til militære møtepunkter. De er en generasjon formet av okkupasjon og intifada, av droneangrep, checkpoint-kontroller, arrestasjonsraid og raketter.

Samtidig har mange israelere merket lite til konflikten de siste årene. Jeg har selv bodd i Jerusalem og blitt overrasket over hvor lite unge israelere vet om hva som foregår en liten kjøretur unna, i de palestinske områdene. En fredsaktivist jeg intervjuet visste ikke engang at det fantes sperringer på Vestbredden før hun ble kjent med palestinere. Da var hun 23 år.

Kvinnen kom fra et miljø der få hadde penger og høyere utdannelse. «Jeg visste at det fantes palestinere, at de sprengte busser og utførte terrorangrep, men jeg visste ikke hva som egentlig var årsaken og røttene», fortalte hun. Etter at hun ble aktiv fredsaktivist, mistet hun alle vennene hun hadde fra videregående og militæret. De så på henne som en forræder.

Hvorfor kjemper de?

En undersøkelse blant israelere utført for Israels største avis Yedioth Ahronoth i mai viser at unge under 35 år ser langt mørkere på fremtiden enn resten av befolkingen, og at en høyere andel blant de unge plasserer seg på høyresiden av israelsk politikk. Langt færre unge tror en tostatsløsning er mulig.

Det israelske militæret preger israelske ungdommer: Verneplikten er to år for kvinner, tre år for menn. Jeg kjenner israelere som har hatt dype kvaler på grunn av handlinger de har utført i militæret. Under forrige krig vurderte en av dem å reise utenlands av frykt for reservetjenesten.

Jeg har også brukt mye tid med militante palestinere. De dyrker drømmen om å bli martyr, og ser på seg selv som frihetskjempere og et forsvar mot den langt sterkere israelske hæren.

Drivkraften til å kjempe er nødvendig å sette seg inn i, dersom man skal skjønne dynamikken i konflikten: Begge samfunn har lært opp sine unge til å ønske å forsvare eget land. Militærnektelse og brobygging blir gjerne møtt med fordømmelse.

FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.

Yngrebølgen som kommer

Demografisk står både Israel og Palestina overfor en kraftig yngrebølge: I Israel er 43 prosent under 24 år, på Vestbredden er andelen 55 prosent. I Gaza er hele 64 prosent under 24 år.

Befolkningen øker særlig blant religiøse og høyreorienterte. For eksempel får bosetterne i gjennomsnitt to flere barn enn andre jødiske israelere. I krigsherjede Gaza får hver kvinne i gjennomsnitt 4,2 barn.

Ungdomsledigheten er skyhøy i de palestinske områdene: På Vestbredden er over 30 prosent av unge arbeidsledige. I Gaza ligger ungdomsledigheten på over 50 prosent. Den syv år lange blokaden av Gaza har i tillegg ført til at befolkningen er langt mer isolert enn før. Mange av dem som er i ferd med å vokse opp har aldri vært utenfor Gazas grenser. Samtidig har barna på fem år opplevd tre kriger.

Kontakter som brytes

Da min jødiske venn fra Jerusalem var tenåring, pleide han og kameratene å dra til Gamlebyen. Der handlet de i palestinske butikker og spilte biljard med palestinske gutter. En dag under intifadaen krysset de gaten på veien hjem og en ung palestiner forsøkte å kjøre på dem med bilen sin. Guttene ble livredde. Etter det holdt de seg unna Gamlebyen.

Først det siste året begynte min venn igjen å dra tilbake. Han ble kjent med en palestinsk bilmekaniker. Han besøkte palestinerens landsby for å fikse bilen, og etter hvert snakket de de to om å starte forretninger sammen.

Da de tre jødiske guttene ble kidnappet og drept på Vestbredden i juni sluttet min kamerat å besøke både Gamlebyen og den palestinske bilmekanikeren. «Jeg er redd», forklarte han meg på telefon. «Ikke for ham. For menneskene rundt ham.»

Oppvekst med traumer

En langt mer inntrengende redsel preger de kontinuerlige statusoppdateringene fra venner i Gaza. Én venn fortvilte da han fikk vite at kona og barna befant seg i et hus som hadde blitt angrepet. Selv var han på jobb et godt stykke unna. «Det siste jeg hørte var at du må ikke ringe oss, de israelske soldatene er her! Så mistet jeg kontakten med familien min», skrev han.

Forrige uke postet han bilder av barna sine liggende utmattet på en seng. Han hadde klart å flytte dem til et tryggere sted enn deres eget hjem. Straks de følte ro, skrev han, falt de sammen i søvn. «Som om de ikke hadde sovet på evigheter».

Etter forrige Gaza-konflikt i 2012 økte forekomsten av posttraumatisk stresslidelse med mer enn 100 prosent, ifølge FN. Blant dem som ble behandlet var over 40 prosent under ni år. Det er disse barna som skal drive fremtidens samfunn. Det er disse barna som en dag skal forhandle med israelerne.

En gavepakke til de militante

Desperasjonen den langvarige blokaden og gjentatte krigføringen har skapt i Gaza vil trolig slå tilbake på Israel: Arbeidsledighet, krigstraumer, fortvilelse og sinne er en gavepakke til militante grupper som ønsker å rekruttere nye medlemmer.

Da jeg skrev boken Spillet om Gaza, fulgte jeg en ung palestinsk aktivist. Hun er selv en uttalt Hamas-kritiker, men under forrige krig forsvarte hun Hamas på israelsk TV: «I tider som dette, når hvert eneste sted og hvert eneste individ er et mål, står vi sammen. I tider som dette er Hamas Gaza, og Gaza er Hamas. I tider som dette støtter vi alle den væpnede motstanden. For når alt kommer til alt, gir ikke Israel oss noe valg.»

Når denne runden krig er over, skal fremtiden formes av en generasjon som frykter hverandre enda mer enn før. En generasjon som kanskje aldri har kjent noen fra den andre siden.