NRK Meny
Kronikk

Monarkiet trenger kritisk bokettersyn

Betaler Mette-Marit for sine egne kjoler? Hvor er de i så fall bokført i årsregnskapet fra det norske hoff, spør Jens Høvsgaard, som etterlyser mer kritisk dekning av kongehuset.

Haakon Mette-Marit

Hvor kommer Mette-Marits 'Pucci, Gucci og Valentino-antrekk til opp mot en kvart million kroner stykket' fra, spør Jens Høvsgaard.

Foto: Michael Probst / Ap

«I en mediehverdag hvor enhver omtale av kongefamilien er spunnet inn i lyserød babyromantikk, gjør det godt med en kritisk oppfølging av det ekstravagante pengeforbruket, de suspekte sponsorer og sammenblandingen av offentlige midler og privatøkonomiske interesser.»

Slik skrev Dagbladet Politikens anmelder om min bok «Det koster et kongerige» da den ble utgitt. I boken går jeg gjennom økonomien i det danske kongehuset. Akkurat som når andre journalister går en virksomhet, organisasjon eller en framtredende politiker etter i sømmene, har jeg gravd et par spadestikk dypere enn normalt for å få større innsikt i den danske kongefamiliens relasjoner, besittelser og disposisjoner.

FØLG DISKUSJONEN: Ytring på Facebook

Ute i redaksjonene skriver «ordentlige» journalister om ministre og mordere. Ikke om prinser og prinsesser.

Jens Høvsgaard, forfatter

Dette er det ikke tradisjon for i Skandinavia. Kritisk journalistikk om kongehuset inngår ikke i pensum på journalistutdanningene, og ute i redaksjonene skriver «ordentlige» journalister om ministre og mordere. Ikke om prinser og prinsesser. Det kan ukebladene og tabloidene ta seg av!

I lommen på næringslivet

Dette er et kjempeproblem. Pressen og journalister har som oppgave å kontrollere samfunnets makthavere og ledelse. Det er en viktig del av den demokratiske prosessen at statsoverhoder er under konstant og nøye kontroll av en våken presse. Sånn fungerer det da også overalt i demokratiske samfunn, bare ikke i Norge, Sverige og Danmark.

Det er en viktig del av den demokratiske prosessen at statsoverhoder er under konstant og nøye kontroll av en våken presse. Sånn fungerer det da også overalt i demokratiske samfunn, bare ikke i Norge, Sverige og Danmark.

Jens Høvsgaard, forfatter

For selv om de skandinaviske kongehusene hvert eneste år blir støttet med mange hundre millioner fra samfunnets felleskasse, krever pressens menn og kvinner ingen innsikt i hvordan skattepengene brukes. De ser heller ikke på de mange allianser de kongelige inngår med næringslivets sponsorer og private mesener, og på hva de kongelige gir tilbake.

Maleri av prins til hest

Derfor er det heller ingen journalister som har gjort noe særlig nummer ut av at den danske dronningen de seneste år har utnevnt fire prominente næringslivstopper til kammerherrer, og at de alle fire har vært særdeles villige til å forsyne kongehusets medlemmer med blant annet luksusferier og gratis transport i privatfly.

Spesielt en av dem, SAS-formann Fritz Schur, har brukt særdeles store beløp på å komme inn i den kongelige varme. Et 500.000 kroners Thomas Kluge-maleri av prins Henrik til hest, champagne til kronprinsparets bryllup og storslåtte ball med de kongelige ved hovedbordet og Elton John bak flygelet, for å bare ha nevnt noen av hans rojale investeringer. Men pengene til de dyre gavene har åpenbart ikke vært bortkastet. Den forfengelige forretningsmannen kan nå både kalle seg nær venn av kongehuset – noe han gjør både ofte og gjerne – og smykke seg med tittelen «kammerherre», en tittel som tidligere utelukkende var forbeholdt adelsfolk og høytrangerende offiserer ved hoffet.

Lett å le av

En kan trekke på smilebåndet når Schur og andre rikmenn med streberske ambisjoner om en plass ved hoffet, kaster penger etter kongehusets medlemmer.

Men man kan ikke tillate seg å overse risikoen for at de kongelige ved å motta gaver og sponsing utsetter seg selv for å havne i situasjoner hvor begrep som bestikkelse, korrupsjon og nepotisme kan havne på dagsorden. Det er derfor pressens oppgave å følge kritisk med på både de kongelige og deres velgjørere.

Hvem betaler Mette-Marits sko og vesker?

Når det norske kronprinspar drar på elleve dagers luksusferie på den karibiske Bounty-øy, St. Barts, og betaler 47 000 kroner i døgnet for det, så er ukepressen på pletten med reportasjer om det sorgløse strandlivet. Men hvorfor er det ingen aviser som forholder seg kritisk til at paret fra Skaugum på to korte uker svir av et beløp som tilsvarer en norsk politibetjents årslønn? Og hvorfor setter ingen seg ned for å undersøke om det kongelige paret selv har dratt fram kredittkortet, eller om de, slik deres danske kolleger har for vane, har latt andre betale for gildet?

Det er ikke et demokrati verdig. Derfor må den kritiske og undersøkende presse på banen.

Jens Høvsgaard, forfatter

Og hva med Mette-Marits Pucci, Gucci og Valentino-antrekk til opp mot en kvart million kroner stykket? Har hun betalt for dem? Hvor er de i så fall bokført i årsregnskapet fra det norske hoff?

FØLG DISKUSJONEN: @NRKYtring på Twitter

Ikke et demokrati verdig

Den 17. februar 2012 gikk den tyske forbundspresident Christian Wulff av, etter å ha vært gjenstand for offentlig kritikk på grunn av litt for tette relasjoner til velstående forretningsfolk. Det var journalister fra landets største avis, Bild, som hadde gravd frem at presidenten, mens han var ministerpresident for Niedersachsen, hadde mottatt et billig boliglån, fått rabatt på bilutleie og vært på gratis ferieopphold betalt av venner og bekjente.

I Tyskland kalles dette for bestikkelse. I Skandinavia aksepterer vi stilltiende at de kongelige inngår prostitusjonslignende forhold med villige sponsorer og privatpersoner for å finansiere deres jetsettliv med flotte feriereiser, designervesker og annet nødvendig Paris Hilton-bling.

Det er ikke et demokrati verdig. Derfor må den kritiske og undersøkende presse på banen.