Kronikk

Mistenksomhetens tidsalder

En fremmed er ikke lenger en venn du ikke kjenner, men en trussel.

Thomas Hylland Eriksen

Det er utvetydig negativt når selve ideen om at det finnes en menneskehet nå blir satt på vent, skriver kronikkforfatteren.

Foto: Ram Gupta / Universitetet i Oslo

Kampen mot mistenksomheten er kanskje den viktigste oppgaven vi har fått i fanget takket være pandemien.

Etter snart to års erfaring med nedstengninger, munnbind og hilsing med albuen, kan det virke som om den største negative virkningen av pandemien er at andre mennesker nå bør møtes med frykt og mistenksomhet. Jo mer fremmede og fjerne de virker, desto viktigere blir det å holde trygg avstand.

Det fortelles om arbeidsplasser i Norge der svenske ansatte har måttet gå med vester i en egen farge som et signal om at nordmenn skal holde seg unna de smittefarlige utlendingene.

Gullfiskbollen vi plasker i blir stadig trangere og får høyere kanter.

Det er riktignok urimelig å sammenligne med mellomkrigstidens davidsstjerner, men det ligger noe ubehagelig i luften nå som hele det sørlige Afrika er erklært spedalsk område, og uvaksinerte i mange land blir utestengt – sikkert på fornuftig grunnlag, isolert sett – fra offentlige aktiviteter.

I løpet av forbløffende kort tid er det oppstått nye omgangsformer og normer for akseptabel oppførsel.

Den som ikke bryr seg om å holde sosial avstand, blir stemplet som uansvarlig og umoralsk. Den som dropper munnbindet på bussen, blir skult på. Hvis noen i distraksjon strekker ut hånden for å hilse, blir de møtt med et sjokkert gisp.

Her en dag stod jeg i kø utenfor bakeren, og hadde muligens stilt meg litt vel tett inntil damen foran. Jeg hadde munnbind og hostet ikke, men hun snudde seg likevel og bjeffet: – Harru glemt meter'n, eller?

Jeg rygget så brått at jeg nesten dyttet borti neste kunde.

Det ligger noe ubehagelig i luften.

Ikke lenge etter var jeg i butikken for å kjøpe kattemat og brus, og der var det sannelig en kunde uten munnbind. Han var en ung mann med skjegg, og for å teste reaksjonen gikk jeg bort til ham og sa: – Jassågitt, så du har glemt munnbindet?

Stakkaren skvatt til, dro opp skjerfet for liksom å illudere at han hadde en munnbindekvivalent, og sa i et beskjemmet tonefall: – Ja, det er forferdelig, men jeg glemte det hjemme, skal huske det neste gang, altså!

Tapet av håndhilsing er – unnskyld uttrykket – det mest håndfaste tegnet på at noe er galt. Å ta hverandre i hånden er en enkel, vennlig handling for alle som ikke av religiøse eller andre grunner betakker seg.

Den koster ikke stort, men signaliserer likhet og en personlig relasjon som verken er intim eller påtrengende. For enkelte er kyss på kinnet og klemming krevende, men å ta noen i hånden får de fleste til. Dessuten er håndtrykket demokratisk. Det signaliserer likhet.

Håndhilser du på en som er over deg i det sosiale hierarkiet, føler du deg beæret; gjør du det med noen under deg, er du storsinnet. I det øyeblikket du tar noen i hånden, er dere nemlig på like fot.

I løpet av forbløffende kort tid er det oppstått nye omgangsformer.

Håndhilsing er nå blitt en risikoadferd. Hendene dine er flittige sentralbord for spredning av alt du kommer borti. Det finnes de som mener at etter pandemien vil det oppleves som litt vemmelig å ta gud og hvermann i hånden, omtrent som å få plantet et vått kyss på kinnet av en ukjent.

Under tidligere pandemier har det også vært forbud mot sosial nærhet, og under spanskesyken ble håndhilsing frarådet i USA. Men selv om håndhilsingen ble avskaffet, dukket den opp igjen så snart faren var over.

I tillegg til alt annet, overfører håndtrykket kjemiske signaler og stimulerer dopaminproduksjon på grunn av lukten og den fysiske berøringen. Et håndtrykk er et springbrett til noe mer, og gir en opplevelse av samhørighet.

Nå er håndhilsingen blitt lurvete og skitten, i likhet med andre omgangsformer som for to år siden var en selvfølgelig del av det sosiale limet. Hvordan kunne disse nye normene feste seg så raskt og effektivt?

Svaret er enkelt. Når liv og helse står på spill, er mennesker villige til å gi avkall på mange goder, men ikke før.

Langtidsvirkninger kan vise seg å være nasjonalisme, rasisme og generell mistenksomhet overfor fremmede.

Denne endringen har sin pris. Ikke å kunne ha full ansiktskontakt med mennesker man passerer i forbifarten, ikke å kunne sitte sammen rundt et bord og diskutere en sak over en kaffe, eller å være omsluttet av et folkehav på teateret eller stadionet, det er faktisk unaturlig, for å bruke et ord jeg vanligvis unngår.

Den økte mistenksomheten overfor andre mennesker er også synlig på større flater. I Australia jobbes det intenst med å tette lekkasjen i nord, der kontakten med Papua Ny-Guinea er vanskelig å stanse helt på grunn av korte avstander mellom øyene i Torres-stredet.

En sliten helsearbeider i Papua uttalte at problemet ikke var om viruset befant seg på den ene eller andre siden av grensen, men at folk ble syke og døde.

Slike synspunkter har ingen synlig effekt på politiske beslutninger. Der er det oss mot dem, og vi har rett til å beskytte oss mot de andre.

Hvordan kunne disse nye normene feste seg så raskt og effektivt?

Ofte har det vært nevnt som en positiv bivirkning at pandemien har styrket nære relasjoner ettersom man blir rådet til å begrense antall nærkontakter og bevege seg minst mulig.

Prisen å betale er imidlertid økt mistenksomhet overfor alle som befinner seg utenfor den indre krets. De blir i varierende grad oppfattet som urene og farlige, iallfall ikke spennende og eksotiske.

Det er kort sagt en overhengende fare for at gullfiskbollen vi plasker i blir stadig trangere og får høyere kanter. Gjerdene som ble bygget mot flyktninger i europeiske land under Syria-krisen kan ha vært et forvarsel.

Pandemiens mest alvorlige langtidsvirkninger kan vise seg å være nasjonalisme, rasisme og generell mistenksomhet overfor fremmede.

Nedkjølingen av verdensøkonomien har gode og dårlige sider, men det er utvetydig negativt når selve ideen om at det finnes en menneskehet nå blir satt på vent fordi første prioritet er å beskytte «våre egne».

Viruset blir som en invaderende art, en ubedt gjest, og det kommer per definisjon alltid utenfra. I begynnelsen kom det fra Kina, og i det siste har det kommet fra Sør-Afrika.

I tiden fremover vil en av de viktigste oppgavene for menneskeheten være å bekjempe mistenksomheten, ikke minst med tanke på at det er sannsynlig at både juleselskaper, fotballkamper, firmafester, utenlandsreiser og venninnetreff vil bli avlyst også i året som kommer.