Kronikk

Misforstått tro på militære løsninger

Statslederne våre fører verden søvngjengeraktig mot større katastrofer.

Amerikanske soldater under evakueringen fra Hamid Karzai International Airport i Kabul, Afghanistan.

Ydmykelsen og økt kollektiv selvinnsikt kan være det vi sårt trenger, skriver kronikkforfatteren. Bildet viser amerikanske soldater under evakueringen fra flyplassen i Kabul.

Foto: Lance Cpl. Nicholas Guevara / AP

Det hevdes at USA og den vestlige verden ikke hadde annet valg etter 11. september 2001 enn å gå til kraftfullt militært angrep på Al Qaida og Taliban i Afghanistan.

Det er selvsagt feil, men det er allikevel halmstrået Nato og vestlige statsledere griper til for å slippe å innrømme ydmykelsen og innse nederlaget.

Tross de grufulle scenene hvor 200 mennesker hoppet eller falt fra tvillingtårnene mens de sto i brann, og totalt 2977 drepte, hadde vi selvsagt et valg.

Det finnes knapt et problem som har en såkalt militær løsning.

Vi kunne la følelsene lede til hevnlyst og overveldende maktbruk, eller vi kunne la rasjonell tenkning lede oss til å behandle terrorhandlingen som en forbrytelse.

Vi kunne valgt samarbeid over landegrensene og styrking av Interpol og FN for å pågripe de skyldige og stille dem for en internasjonal domstol. Vi valgte hevn.

De i USA som mente at resten av verden bare ville forstå militær maktbruk som respons, fikk raskt overtaket i et såret USA, med villige medløpere i Nato. Ingen hensyn ble tatt og nesten alt ble lov i deres egen definisjon av den gode hensikt. Løgner, tortur og omgåelse av folkeretten fulgte.

Både krigen i Irak, overgrepene i Abu Ghraib, samt internering og tortur i Guantánamo-leiren, hadde sitt utspring i denne mentaliteten. Likeledes dronedrapene i Pakistan og bruk av ny teknologi til omfattende overvåking på tvers av landegrenser.

Løgner, tortur og omgåelse av folkeretten fulgte.

Etter 20 år kan vi konstatere at det første hevnangrepet gav innledende suksess, men at forsøket på statsbygging endte med et ydmykende nederlag, som for Sovjetunionen i 1989 og flere andre før dem.

Over 47.000 sivile afghanere er drept i krigshandlinger, ifølge Brown University. 444 hjelpearbeidere og 72 journalister er også drept i løpet av krigen, og det samme er nesten 70.000 afghanske soldater og politifolk.

Det er naturlig å spørre hvor dette har ført oss? De overnasjonale organene vi etablerte etter andre verdenskrig er ytterligere svekket, ikke minst i afrikanske og andre fattige lands øyne.

FNs sikkerhetsråd er fortsatt blokkert og lite representativt. Nato strever igjen med å finne sitt rasjonale, og er en tannløs politisk møteplass uten USAs militære kapasiteter.

Verdens handelsorganisasjon tjener de som har mye fra før, og statslederne våre administrerer verden søvngjengeraktig mot større katastrofer fremfor å lede oss bort fra dem.

Forakten for vestens dobbeltmoral har vokst seg enda sterkere.

For det andre har vi fått bekreftet det historikere og militære strateger har visst godt veldig lenge: Det finnes knapt et problem som har en såkalt «militær løsning».

Begrepet tildekker mangelen på en helhetlig politisk strategi, og brukes for å projisere ansvaret for nederlaget bort fra politiske ledere. Det er for lett å gripe til droner og bombefly.

Militær maktbruk har vært, er og forblir et underordnet element i en helhetlig politisk strategi, hvor både tid, diplomati, økonomi, utviklingshjelp og informasjon er viktigere verktøy i de aller fleste sammenhenger.

For det tredje har forakten for vestens dobbeltmoral vokst seg enda sterkere. Vi insisterer på folkeretten mens vi selv bryter den, bruker hevnangrep som strategi mens vi advarer andre mot å ta hevn, og sier en ting, men gjør noe annet.

Det er for lett å gripe til droner og bombefly.

Sist, men ikke minst har den globale Jihad-bevegelsen, som finnes i mange varianter i et belte fra Vest-Afrika til Indonesia, også vunnet en stor seier og fått ny inspirasjon. Vi har lagt grunnlaget for mange nye rekrutter i ekstremistenes rekker i land det er lettere å gjemme seg i.

De eller oss, meg eller deg-tankegangen har også fått fotfeste i våre egne land. Det har bidratt til å svekke våre demokratiske verdier og tilliten mellom oss. I økende grad står ikke minst USA i en verdikamp som handler mer om dem selv enn verden omkring. Med Hillary Clintons ord: «Jeg tror virkelig vi står i en reell kamp for dette landets fremtid».

Hva nå?

Selv om USA og Vestens handlemåte etter 11. september har ført med seg voksende globale problemer og ubehagelige selvransakelser, må vi ikke bli sittende fast i destruktiv selvpisking.

Mye går bra. Redusert fattigdom, barnedødelighet og analfabetisme, samt økt evne til å bekjempe smittsomme sykdommer, for å nevne noe.

Ydmykelsen og økt kollektiv selvinnsikt kan være det vi sårt trenger for å skape vilje blant statslederne og støtte fra velgerne, til reelle reformer av både internasjonale organer og vitalisering av egne demokratiske verdier.