I kveld har Folketeateret premiere på et stykke med den engelske tittelen «My Fair Lady». Uten å skamme seg setter man opp et stykke med engelsk tittel. Dette skjer i Språkåret 2013.
Ifølge Folketeaterets hjemmeside er stykket valgt med omhu. De skriver: «I 2013 er det hundre år siden norske kvinner fikk stemmerett, og vi ønsker å feire dette med en sterk kvinnestemme.» Videre heter det: «Eliza Doolitle er en kvinne som går den lange veien fra rennestenen opp til de øvre klasser. Hun provoserer med sin direkthet og sin evne til å få mennesker rundt seg til å åpne øynene for det samfunnet de alle er en del av.»
Former kvinnen slik han vil
Vi har problemer med å se at stykket representerer en sterk kvinnestemme. Det bygger på «Pygmalion» av Bernard Shaw fra 1913, som igjen bygger på Ovids «Metamorfoser», der Pygmalion ikke finner noen kvinne som er vakker nok for ham. Han lager da en statue av en kvinne som er så vakker at han blir dypt forelsket i den, altså i sitt eget bilde av en kvinne. På samme måte former professor Higgins Eliza i sitt bilde, et språklig overklassebilde.
Teksten vitner om liten innsikt i hva som rører seg i samfunnet, både når det gjelder kvinnesyn og språksyn, som vi skal se nærmere på. Vi har ikke selv sett stykket, så vi forholder oss til diverse intervjuer med skuespillerne og med Svein Sturla Hungnes som regissør og teatersjef ved det private Folketeateret.
Språkendringene
Når det gjelder den språklige forvandlingen som Eliza skal gjennomgå, er den begrenset til noen få språktrekk. For det første må hun takle forskjellen mellom kje- og skje-lydene, altså at det er uttaleforskjell på ord som kjede og skjede, kjøtt og skjøtt. En annen fryktelig feil Eliza gjør, er å uttale l-er som om hun skulle ha vokst opp i Østfold, altså å uttale ball med den l-en som finnes i bil og lek istedenfor å bruke den mørke l-en som finnes ellers på Østlandet i ord som bål og pall.
Men kanskje enda verre er det at hun uttaler en del ord med såkalt tjukk l, altså med den l-en som er vanlig i tradisjonell østlandsk, i ord som ælv i stedet for elv og Ola (der l-lyden er det som fagfolk kaller en flapp, uttalt med et kjapt bakoverslag med tunga).
Mangelfull kunnskap
Å bruke sammenfallet av kje- og skje-lydene og «Østfold-l» som eksempler på sosiale «språkfeil» viser mangelfull kunnskap om disse fenomenene. Begge er ganske vanlige og brer seg for tiden raskt i Oslo-området og i alle sosiale lag, særlig blant unge. Det er utenkelig at en «Østfold-l» skulle hindre en ung, vakker kvinne i å gjøre sosial karriere i dag. Det samme gjelder manglende forskjell på skje- og kje-lydene. Vi har for eksempel en ung kvinnelig statsråd som har helt tydelig skje-lyd i alle sine nektelser (med ordet ikkje). Så langt vi har klart å registrere, har hun ikke blitt kritisert for denne uttalemåten.
Eliza, alias Nina Hammerklev, sier ellers i et intervju at hun nå endelig har lært seg å uttale a-ene mer korrekt. Hun har en eksempelsetning: «Det spanske land har alltid manglet vann», som hun så uttaler omtrent slik: «Det spænske lænn hær ælltid mænglet vænn». Kvinner i høyere sosiale lag i Oslo har lagt a-ene veldig høyt opp og langt fram i munnhulen. Sannsynligvis skal det virke mer feminint.
Hvor er latterligheten?
I «My Fair Lady» er Higgins framstilt som en pompøs og latterlig professor, selvgod og selvsikker på hva som er rett og galt i språket. Denne latterligheten kunne kommet fram i stykket, men så vidt vi har forstått fra intervjuer, gjør den absolutt ikke det. Higgins står fram som den allvitende og belærende språkforsker som forårsaker den fantastiske forvandling av stygtsnakkende Eliza.
Hungnes har selv sagt at han slår av radioen om han hører noen som snakker med tjukke l-er, har mange a-endinger eller flørter med rare dialektformer, som han sier. «En person som snakker et avslepet, fint og direkte oslospråk som ikke er influert av sjargonger, er et nøytralt språk som fokuserer på personen, som derved blir et fritt, tenkende menneske», sier Hungnes. Og det ender ikke der, ifølge ham begynner forfallet med språket, og så smitter det over på holdninger. Ja, man kan synke så dypt at man ikke holder forskjell på et lommetørkle og et jakkeerme!
Snakker penere
At dette skillet nærmest helt følger skillet Oslo øst/vest, mener han er trist, men han ser en liten lysning i tunnelen, for nå begynner også unge i Oslo øst å snakke penere! Der har han et poeng, det tradisjonelle skillet mellom øst og vest i Oslo for dannet og folkelig språk er i ferd med å forsvinne. På samme måte er det heller ikke like tydelige klasseskiller lenger.
Vi undrer oss over hva Hungnes prøver å vise. Han har valgt å bruke språklige trekk som på ingen måte henger sammen med det klassesamfunnet som ellers finnes i stykket. Han har en mangelfull forståelse både av den språklige situasjonen i dag og av de språksosiologiske implikasjonene stykket har.
Det betyr ikke at det ikke går an å leke med språket og modernisere gamle teaterstykker. Det har man har gjort i Førde. Bodil Kvamme og Marita Liabø har satt opp et vrengebilde av stykket, der Eliza, alias Lise Mindresen, kommer fra Oslo vest til Framdalen i Sogn og Fjordane og må lære den dialekten. Som kvinnelige professorer i språkvitenskap er vi ikke imponert over Folketeaterets oppsetning og markedsføring, og sender heller en stor bukett nelliker til jentene i Førde.
