Mennesket på sitt verste

Mobbing i skolen vil forekomme så lenge vi har skoler. Ny innsikt gir oss bedre muligheter for å bekjempe mobbing, men en «alarmknapp» er neppe noen god løsning.

Ill.foto: Mobbing i korridoren

Skolemobbing er ikke mulig å utrydde for godt så lenge vi har skoler, men vi må aldri ta blikket fra dens ledelse, læreres undervisning, kommunikasjonsform og evalueringskultur. Mye av årsakene ligger her, men også nøkkelen til å bekjempe det, hevder kronikkforfatteren.

Dag Øystein Nome
Universitetslektor i Pedagogikk, Universitetet i Agder

Siden nyttår har vi påny blitt minnet på hvor ubarmhjertig barndom av og til kan være. Mobbing kan ha vært medvirkende årsak til enda et tragisk dødsfall. Mobbehistorier skaper sterke følelsesmessige reaksjoner og de mange utbruddene i sosiale media de siste dagene som til dels demoniserer barn, vitner om dette. Mobbing oppleves som mennesket på sitt aller verste – det ultimate antisosiale og empatiløse.

Kunnskapsministerens måte å ta ansvar for situasjonen på er å introdusere bildet av en alarmknapp på lærerværelsene som skal brukes for å utløse mobbe-alarmen – som når en katastrofe rammer. Jeg lurer på om katastrofe-metaforen kan virke mot sin hensikt. Skolemobbing er ikke et antisosialt, psykologisk monstrøst fenomen. Årsakene synes å være forhold ved skolen som institusjon i møte med barn som er bærere av den grunnleggende frykten for å være alene som preger oss alle sammen.

Jeg lurer på om katastrofe-metaforen kan virke mot sin hensikt.

Dag Øystein Nome

Opprinnelig forsøkte mobbeforskningen å forklare mobbingen som psykologiske fenomen som enten dreide seg om reaktiv aggresjon hvor det å selv ha bakgrunn som offer i en eller annen sammenheng ble ansett som årsak – hakkekyllinger som finner andre å hakke på; eller proaktiv aggressivitet forklart med teorier om behov for makt som en grunnleggende menneskelig drivkraft – et rovdyrinstinkt som må holdes i stramme tøyler.

Ny forståelse

Det som derimot i dag er toneangivende i mobbeforskning er for det første en system-forståelse av mobbing, hvor skolen og dens aktører blir ansett som sentrale faktorer i mobberelasjonen. Medelever med sin passive stilltiende aksept er naturligvis opprettholdende faktorer. Men det samme gjelder mangel på klasseleder og lite systematisk arbeid med læringsmiljø. God klasseledelse, høyt læringsfokus, god og variert undervisning og tydelig skoleledelse er ansett som sentrale elementer i forebygging av mobbing i skolen.

I tillegg viser forskning på skolemobbing en sammenheng mellom graden av konkurranse- og sammenligningskultur i skolemiljøet og mobbingens omfang. Det vil også være av betydning hvilke relasjon læreren har til den enkelte elev. Elever som får lite annerkjennelse fra lærere synes å ha dårligere beskyttelse for krenkelser og utestenging fra sine medelever enn andre.

Komplisert samspill

I de senere år har forskning også vist hvordan mobbing kan bli forstått som komplekse sosiale mekanismer blant annet som en konsekvens av kampen om posisjonering i gruppen av barn, eller som den danske forskeren Dorte Marie Søndergaard uttrykker det – som sosial eksklusjonsangst. Skolemobbing blir derfor knyttet til barns behov for å oppleve vennskap og normalitet i klassefelleskapet.

I starten av en skoles handlingsplan mot mobbing bør det derfor ikke stå «Hvis mobbing oppstår…» men kanskje heller «Når mobbing oppstår…»

Dag Øystein Nome

Å definere, identifisere og sanksjonere annerledeshet og avvik fra en gitt norm ser ut til å være en viktig del av arbeidet med å skape samhold i vennegrupper. For å sette det på spissen; å etablere tette vennskap forutsetter til en viss grad ekskluderingsmekanismer hvor noen defineres som ikke-venner. I den prosessen overdrives fort ulikheter og avvik, for å forsterke opplevelsen av å være del av et eksklusivt fellesskap. I uoversiktlige sosiale sammenhenger hvor man lett blir usikker på sin posisjon og status vil slike mekanismer fort forsterkes.

Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen mottar Djupedal-rapporten

Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen (H) mottok i mars 2015 Djupedalrapporten, en offentlig utredning om mobbing i skolen.

Foto: Braastad, Audun / NTB scanpix

Frykten for å måtte være den som står på utsiden er i mange tilfeller en mektig drivkraft, og møte med ulike prestasjonsorienterte institusjoner som skole eller arbeidsplass hvor vi pådyttes hverandre og må eksponeres i grupper vi ikke selv har valgt, er derfor utfordrende og sårbare situasjoner – og resultatet kan i ytterste konsekvens bli mobbing.

Denne innsikten hjelper oss til å forstå at mobbing ikke nødvendigvis er hverken et utslag av rovdyrets grunnleggende behov for å jage og underlegge seg andre, eller offerets ubehjelpelige måte å hevne seg mot verden. Mobbing kan også forstås som et resultat av et allmennmenneskelig behov for tilhørighet og vennskap, et uttrykk for våre sterke sosiale natur, som er noe av det mest menneskelige vi har.

Det koster å si fra

Mobbing er både svært menneskelig og samtidig svært institusjonsbestemt. Skolemobbing er derfor ikke mulig å utrydde for godt så lenge vi har skoler, men vi må aldri ta blikket fra dens ledelse, læreres undervisning, kommunikasjonsform og evalueringskultur. Mye av årsakene ligger her.

Jo større katastrofe-følelse et fenomen fremkaller, jo mer kvier man seg for å utløse alarmen.

Dag Øystein Nome

Derfor er jeg skeptisk til kunnskapsministerens bilde av en stor rød alarmknapp som skal trykkes på når det oppstår mobbing. Jo større katastrofe-følelse et fenomen fremkaller, jo mer kvier man seg for å utløse alarmen. Som forelder hadde jeg også vært svært skeptisk til en skole som profilerte seg som «mobbefri». Å si ifra om krenkelser og mobbing i en mobbefri skole er ikke enkelt. Ingen liker å utløse alarmen og ødelegge festen.

I lys av det vi nå vet om årsakssammenhengene gjør vi kanskje klokt i, om ikke å normalisere mobbing, så i alle fall tone ned inntrykket av mobbing som unormalt. I starten av en skoles handlingsplan mot mobbing bør det derfor ikke stå «Hvis mobbing oppstår…» men kanskje heller «Når mobbing oppstår…» Da er terskelen for å si ifra mye lavere, både for elever, lærere og foreldre.