Det er min oppfatning at dette ikke er en helt korrekt beskrivelse av norsk rettstilstand.
I de siste 40 årene er norsk psykiatri grunnleggende endret. Psykotiske mennesker får bedre behandling enn tidligere og vil ofte ha en tilnærmet normal mestringsevne og livsløp. Det er da et overordnet prinsipp at disse ikke skal bo i psykiatriske sykehus som tidligere, men etableres i egne hjem som alle andre med kroniske sykdommer. Man skal også unngå tvang i behandlingen så langt det lar seg gjøre. Kun i kortere perioder hvor de er svært syke kan de tvangsinnlegges i psykiatriske avdeling og eventuelt tvangsbehandles med medikamenter.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter
Selveste Satan på gaten
Når personer med schizofreni blir dårlige, kan de ha tankeforstyrrelser, vrangforestillinger og/eller hallusinasjoner. Dette er alle symptomer som endrer virkelighetsoppfatningen, og som kan gjøre at de ikke selv skjønner at de er syke, men de kan ha angst og føle seg truet og forfulgt og klarer ikke å forholde seg hensiktsmessig til omgivelsene. Lov om psykisk helsevern regulerer hvordan det offentlige helsevesen da kan behandle dem uten eget samtykke. Det er viktig å understreke at de aller fleste med schizofrenisykdom lever fredelige liv uten kriminalitet.
Det er noen få personer med schizofreni eller andre psykotiske tilstander som begår kriminelle handlinger når de er i en situasjon der deres evne til realitetstesting er sterkt nedsatt.
Dersom man tror at man har fått en mikrochips i hjernen som blir styrt utenfra, eller at man møter selveste Satan på gaten, kan ikke samfunnet forvente at de skal handle rasjonelt og ansvarlig. Da er evnen til å vurdere egen situasjon og omverdenen så redusert at vi mener at de ikke kan ta strafferettslig ansvar for sine handlinger. Vi finner dem utilregnelige, etter straffelovens § 44, og vi forventer at de blir innlagt i psykiatrien og får den behandling de trenger for å bli bedre. Dette fungerer oftest godt.
HØR RADIODOKUMENTAREN: Plagsomme Tom - tyven ingen kan ta
Problemer for samfunnet
Samfunnet får imidlertid problemer når personer med en schizofrenidiagnose, eller annen alvorlig sinnslidelse, gjør planlagte kriminelle handlinger i den tro at de ikke kan straffes fordi de har en psykosesykdom. Dessverre er det slik at også jurister har den feiloppfatning at personer med schizofreni ikke er strafferettslig tilregnelige.
Men dette er ikke slik straffeloven skal forstås. I lovens forarbeider står det klart at det er ikke tilstrekkelig å ha en psykosesykdom for å være utilregnelig, man må også være psykotisk i den grad at man ikke har evne til realistisk vurdering av sitt forhold til omverdenen på tiden for de kriminelle handlinger. Personer med schizofreni som ikke har så dramatiske symptomer, vil ikke mangle evne til realitetstesting. De vil da også være strafferettslig tilregnelige.
Gal lovanvendelse
Vi ser fra tid til annen at også schizofrene velger å begå kriminelle handlinger, gjerne tyverier eller rusrelatert kriminalitet. Når de er klar over at handlingene ellers er straffbare, når de spekulerer i at de vil ikke bli tiltalt, og så planlegger en handling for helst ikke å bli oppdaget, styrer sine impulser og får sin (kriminelle) gevinst, vil de i de fleste tilfellene ikke oppfylle utilregnelighetsregelens krav om sykdommens styrke.
Da kan de dømmes som alle andre, og vi har eksempler på at dette skjer, og lovbryterne soner sin straff.
Men vi har også eksempler på at slike saker blir henlagt på grunn av diagnosen. Dette mener jeg er gal lovanvendelse.
Hva politikerne må gjøre
Psykiatrien er bygget ned når det gjelder langtidsplasser. Når en utilregnelige pasient blir innlagt, kan det ofte bare være i en kortere periode for å roe ned situasjonen, og den videre utredning og behandling henvises til de Distriktspsykiatriske sentra. Dersom pasienten ikke er interessert i slik oppfølging, skjer det lite. Et unntak er de virkelig farlige, som kan dømmes til lengre behandling.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Dersom politikerne ønsker å verne samfunnet mer for de reelt utilregnelige pasienters plagsomme oppførsel, må man først og fremst utbygge muligheten til heldøgnsomsorg. For ikke så mange år siden hadde vi psykiatriske sykehjem for dem som manglet evne til å ta vare på seg selv og til å forholde seg til realiteten i storsamfunnet. Disse hjemmene er avviklet. I dag er det kommunene som har omsorgsansvaret, men de har ikke hjemler til å gjennomfører det på tvers av pasientens psykotisk betingete protester. Derfor er det lite de kan gjøre dersom pasienten selv ikke medvirker.
Må ha flere døgnplasser
Naturligvis kan Stortinget bestemme at de som i dag oppfattes som utilregnelige i fremtiden likevel skal fengsles, eller at de utilregnelige med plagsom atferd skal dømmes til en psykiatrisk behandling de ikke mottar i dag.
Dersom man skal dømme de utilregnelige til behandling eller man «bare» skal behandle dem med hjemmel i psykisk helsevernloven, må man ha flere døgnplasser. Det er vel ikke ønskelig at de skal fordrive andre innleggelsestrengende pasienter fra sengeavdelingene?
Dersom politikerne vil sende disse syke i fengsel, bør man vel utbygge fengselspsykiatrien igjen, for vi vil vel ikke sende syke inn i vanlig fengsel?
