Jeg savner en nyansert presse. En presse som klarer å belyse flere sider av en sak. Som ikke fremstiller meg som et offer fordi jeg er kvinne. Eller som tror jeg snakker sant fordi jeg er kvinne.
Jeg savner en presse som skjønner at også jeg pynter og endrer litt på historien, for å leve bedre med mange av de dustete valgene jeg tok for et halvt liv siden. Selv om jeg er kvinne.
Jeg var en av dem som ønsket metoo-bevegelsen varmt velkommen.
Jeg tenkte tilbake, husket hender som tok for seg, som klådde på meg, selv om jeg viste tydelig at jeg var utilpass. Jeg husker kollegaer som mente jeg var humørløs hvis jeg tok vekk henda som klådde.
Jeg husker forsøk på overtalende hvisking i øret, spyttdråper på halsen, stemmer som sa «kom igjen ´a, ikke vær så kjip!» Jeg husker fremmede hender oppunder skjørtet på dansegulvet, kjørelæreren som strøyk meg på lårene.
Jeg husker det begynte tidlig at jeg følte meg som et stykke kjøtt.
Jeg var bare ti år første gangen, han var en voksen mann.
Jeg ønsket metoo-bevegelsen varmt velkommen.
Det var en nødvendig bevegelse, jeg ville ikke at mine barn skulle vokse opp uten å vite at den slags oppførsel ikke var greit. Jeg ville de skulle vite at det var lov å si nei. Det var nødvendig å belyse maktubalansen hvis den ble brukt til å skaffe seg sex på arbeidsplassen, på trening eller i korpset.
Jeg heiet på metoo-bevegelsen.
Men vi kan ikke dermed ha som et prinsipp at en kvinne alltid snakker sant, slik det kan virke i media i dag.
For jeg husker også tilbake på alle de kleine opplevelsene. Der jeg angret dagen etter. Der jeg tenkte at jeg heller burde dratt hjem alene.
Jeg husker den gjensidige flørtingen etter for mye alkohol, nachspiel og overnatting, der jeg sovnet midt i kliningen. Der jeg tok trikken hjem neste morgen, tenkte jeg burde ha droppet den siste drinken, burde ha droppet nachspielet, burde ha droppet overnattingen, kanskje vært litt mindre ivrig.
Jeg husker dem jeg var forelsket i. Mange av dem hadde jeg ingenting til felles med. Noen hadde preferanser som var langt utenfor hva jeg likte. Jeg spilte med, latet som ingenting. De hadde ikke peiling, jeg var en god skuespiller. Ingen av dem var tankelesere.
Jeg er lei av å bli fremstilt som et offer, bare fordi jeg er kvinne. Som om jeg ikke selv har en vilje. Eller et valg. Som om jeg ikke har noe ansvar for hva som skjer med meg.
Nei, nå snakker jeg ikke om voldtekt og overgrep. Jeg snakker om menneskelig adferd.
Det virker som om akkurat den nyansen er borte. At all seksuell fomling er grenseoverskridende. Uansett om begge eller alle parter var med. At dette også gjelder der to på samme alder frivillig innleder et seksuelt forhold. Et forhold man kanskje i ettertid gjerne skulle ha droppet.
Jeg er lei av å fremstilles som en som alltid snakker sant, som er den svake, som er den mest troverdige. Fordi jeg er kvinne. For jeg pynter faktisk også på sannheten, gjør gjerne om litt på historien, for å leve bedre med meg selv. Jeg kan dessuten være ganske utspekulert hvis jeg kjenner meg truet.
Jeg er et menneske, rett og slett.
Jeg er lei av å lese den ensidige fremstillingen av menn. Som om menn bare er rovdyr som vil benytte enhver anledning til å tråkke over andres, og særlig kvinners, grenser. Som om menn ikke har følelser. Som om menn ikke er gode og empatiske. Som om ikke de er gode rollemodeller, gode familiefedre, partnere, kamerater.
Mennesker, rett og slett.
Jeg ønsket metoo-bevegelsen varmt velkommen.
Jeg vil at mine barn skal sette grenser, at de må fortelle det til noen om de har opplevd noe dårlig, at å si fra om slike overtramp ikke er noe å skamme seg over.
Men jeg vil også at mine barn skal stå i sine dårlige valg uten å peke på andre, at de skal forstå at det å angre på noe ikke betyr at det er andres feil.
Jeg vil at mine barn skal ta ansvar når de har tatt valg som ikke var så lure. Jeg vil også de skal lære at det ikke spiller noen rolle hvilket kjønn de har. At troverdighet og sannhet ikke har noe med kjønn å gjøre.
Mediene har en viktig samfunnsrolle. De skal beskrive virkeligheten og speile det samfunnet vi er en del av. Men i det speilet som nå vises frem, ser jeg bilde av en kvinne jeg ikke kjenner meg igjen i. En stakkarslig kvinne uten vilje og evne til egne valg.
Som snakker sant uansett.
Akkurat her synes jeg pressen etter metoo-bevegelsen har en lang vei å gå.
