Hopp til innhold

Med rett til å drepe

Roboter kan endre krigens spilleregler fullstendig.

A mock "killer robot" is pictured in central London on April 23, 2013 during the launching of the Ca

Kampanjen mot drapsroboter brukte denne liksom-roboten i en aksjon i 2013. Norge har så langt vært passive i det internasjonale arbeidet for å forby drapsrobotene, skriver kronikkforfatteren. .

Foto: CARL COURT / Afp

I 2013 ble FNs menneskerettighetsråd advart om utviklingen av drapsroboter, såkalte Lethal Autonomous Weapons Systems (LAWs). Siden har titalls land og til sammen hundrevis av forskere, advokater, etikere, filosofer og en lang rekke tidligere vinnere av Nobels fredspris sluttet opp om advarselen og kravet om forbud mot disse våpnene.

Drapsroboter skiller seg markant fra dagens militære droner, som er pilotdrevne. Den store forskjellen er at drapsrobotene selv kan identifisere og ta avgjørelsen om å angripe et mål. Uten menneskelig innblanding.

Brudd på folkeretten

Da FNs menneskerettighetsråd ble gjort oppmerksom på at «retten til å drepe i krig» snart kunne forskyve seg fra menneske til en maskin, slo rådet alarm. Drapsrobotene var et klart brudd på folkeretten – det viktigste verktøyet vi har til regulering av hva stater kan og ikke kan gjøre i krig.

Krig kan fremstå som en anarkistisk tilstand, men samtidig fastsetter folkeretten en rekke regler for krigføring. Der er det også presisert at disse spillereglene kun kan utøves av «den offentlige samvittighets krav». Det vil si av oss mennesker.

Oppfordringen til FNs menneskerettighetsråd var derfor klar: Nå måtte FNs våpenkonvensjon samle seg. Et forbud mot drapsroboter måtte utarbeides.

Menneskeheten kan lide et kollektivt tap av verdighet historien ikke kan vise maken til.

FNs våpenkonvensjon

Våpenkonvensjonen er FNs konvensjon for «forbud mot eller begrensninger av visse konvensjonelle våpentyper med særlig stor skadevirkning». Et eksempel er at laservåpen, som hadde som hovedformål å gi varig blindhet, ble preventivt forbudt av våpenkonvensjonen i 1995.

Den eneste årsaken til at et menneske har rett til å drepe et annet menneske i krig, er at det samme mennesket har en iboende «rett til liv» i kraft av å være menneske og dermed en iboende rett til å utøve selvforsvar. Slik kan vi si at tanken om selvforsvar er folkerettens fundament.

En drapsrobot er ikke et menneske. Den har derfor ikke rett til å forsvare sitt «liv» på bekostning av vårt. Følgelig står folkerettens fundament nå i fare for å briste. Menneskeheten kan lide et kollektivt tap av verdighet historien ikke kan vise maken til, dersom roboters liv blir like mye verdt som vårt.

Forsøk på å stanse utviklingen

Aldri før har våpenkonvensjonen satt et våpen raskere på agendaen. Aldri før har like mange stater møtt opp. Det ble hentet inn forskere, robotingeniører, etikere, filosofer, militært personell og advokater til et ukelangt ekspertmøte, for å diskutere et forbud mot drapsroboter.

Som første land i Sikkerhetsrådet stadfestet Kina i fjor at det er nødvendig å utvikle ny internasjonal lov for å regulere drapsroboter. Til nå har 19 andre land erklært at de ønsker et forbud. Titalls flere land har bekreftet at en robot aldri kan skjenkes «retten til å drepe», uavhengig av hvordan teknologien utvikler seg. Med nyvunnet konsensus på plass bestemte statene seg for å forlenge årets ekspertmøte, fra en uke med uformell diskusjon, til to uker med formell diskusjon der arbeidet mot å forby LAWs kunne starte.

Samarbeidet svikter

Så kom kunngjøringen i juni. Årets første møte (21-25 august) ble avlyst. Hovedsakelig grunnet Brasils, men også andre lands, utestående betalinger til konvensjonen. Neste møte skal holdes 13–17 november.

Det er ikke norsk utenrikspolitikk verdig å stå på sidelinjen.

Dersom våpenkonvensjonens arbeid stagnerer må stater finne andre måter å utarbeide et forbud på. Det presiserte Human Rights Watch direktør Mary Wareham i sommer, etter at våpenkonvensjonen avlyste årets første møte.

Wareham snakker av erfaring. I 1992 var hun med på å utarbeide Minekonvensjonen utenfor våpenkonvensjonen. 122 stater undertegnet konvensjonen, blant dem Norge. Formålet var å forby landminer. Konvensjonen trådte i kraft som gjeldende folkerett i 1999 og er i dag en av våpenkonvensjonens protokoller, en bragd Norge tildelte kampanjens leder Jody Williams Nobels fredspris for.

Nå har Williams en ny kampsak. I 2014 undertegnet hun og nitten andre Fredsprisvinnere et opprop for å forby drapsroboter. Blant de undertegnede var erkebiskop Desmond Tutu, Lech Wales, Muhammad Yunus, Frederik Willem de Klerk, Oscar Arias Sánchez, Tawakkol Karman og José Ramos-Horta. Siden har Williams frontet en ny kampanje, «The Campaign to Stop Killer Robots».

Fredsprisens hjemland på sidelinjen

Det var mye snakk om verdivalg og veivalg i denne valgkampen, men Norge har så langt forholdt seg passive til drapsrobotene.

Det er ikke norsk utenrikspolitikk verdig å stå på sidelinjen mens «våre» fredsprisvinnere, ovennevnte stater, forskere, etikere, advokater og andre kjemper for å forby drapsrobotene og ber om vår støtte.

Norge er et lite land i verden, men vi anser oss selv som en humanitær stormakt. Det ryktet lever vi ikke opp til i våpenkonvensjonen nå.

Konsekvensene kan være skjebnesvangre for menneskeheten.