Marka er for alle

En mann siktet på meg med gevær, simpelthen fordi jeg gikk tur med hunden min. Tror jegere de har mer rett på naturen fordi de er bevæpnet?

Rypejakt med hagle i Skottland

Hvorfor tror noen jegere at de eier naturen? Får lokale tradisjoner gå fremfor lover og regler? Er det fordommer? Forstår de ikke turgleden vi kjenner på, som blir ødelagt som en følge av deres altoverskyggende jaktinstinkt? Spør en anonym turgåer i dette innlegget. (Illustrasjonsfoto)

Foto: Darren Staples / Reuters Creative
Kronikkvignett Ytring

Jeg skulle ønske jeg kunne gå tur med bikkja i fri natur uten å være redd for drapstrusler. Da jeg leste artikkelen «Pass på bikkja di, ellers skyter vi den», om en kvinne som ble truet av to jegere, ble jeg både sint og trist på samme tid. Ikke bare av sympati med henne, men fordi jeg selv, ved flere anledninger, har opplevd det samme.

En høstkveld var jeg ute på en kort tur, litt senere enn vanlig. Jeg gikk i et område der det er lite folk og ingen båndtvang, og lot derfor hunden få løpe fritt. På hjemveien spratt det frem en hissig jeger som ville ha både folk og hunder ut av området han jaktet i. Han siktet på oss og truet med å drepe hunden min.

Vanskelig i små lokalsamfunn

En slik opplevelse er en psykisk belastning. Selv opplevde jeg nedsatt livskvalitet i form av at den daglige turgleden forsvant. Etter dette var jeg redd på tur, kikket meg konstant over skulderen, og brukte mye tid på å tenke på det som hadde skjedd og hvilke konsekvenser det kunne fått.

Han siktet på oss og truet med å drepe hunden min.

Anonym

I ettertid kan en kanskje si at jeg burde anmeldt ham, men jeg ønsket imidlertid å få roet saken ned. De av oss som bor i områder der det jaktes «på stuetrappen» må tross alt omgås i ettertid òg. Slike konflikter kan være spesielt vanskelige i små lokalsamfunn der alle kjenner alle.

En selvopptatt bølle?

Selv om jeg vet bedre, håpet jeg at jeg var blant de ytterst få som hadde opplevd slike ubehageligheter. Men det er grunn til å tro at dette er et større problem enn som så: Riks- og lokalmedia forteller om liknende trusler og ubehagelige episoder ulike steder i landet. Dessverre tror jeg få ønsker å stå fram med slike opplevelser.

Det er nok mange grunner til at en jeger velger å opptre på denne måten. I noen tilfeller er det kanskje fordi den enkelte jeger er en selvopptatt bølle som er vant til å opptre slik i alle sammenhenger. Men kan det også ligge mer bak? Får lokale tradisjoner gå fremfor lover og regler? Er det fordommer? En ukultur som har utviklet seg blant jegerne? Redsel for hunder? Forstår de ikke turgleden vi kjenner på, som blir ødelagt som en følge av deres altoverskyggende jaktinstinkt?

LES OGSÅ: Er jegeren den nye hipsteren?

På bærtur

Mange jegere gleder seg til jakta allerede før snøen smelter om våren. Det er en spenning som bygger seg opp, og når jakta starter i september, er følelsene som en spent fjær som er klar til å løses ut. Dette er noe jeg som skientusiast kan identifisere meg med: Sesongen er begrenset, og man er fast bestemt på å få mest mulig ut av den.

Forstår de ikke turgleden vi kjenner på, som blir ødelagt som en følge av deres altoverskyggende jaktinstinkt?

Anonym

Men der stopper min forståelse. Og heldigvis har jeg også brorparten av jegere med meg når jeg sier at de som fremviser denne typen oppførsel rett og slett er helt på bærtur.

Det er ikke sånn at du har mer rett på naturen fordi du har et gevær. Det hele blir som å kjøpe en sportsbil eller heftig motorsykkel du ønsker å ta ut potensialet av, for så å bli skuffet over at det også er andre som du må ta hensyn til på veiene.

Ikke den sterkeste sin rett

Jegerne må se dette i perspektiv: I dagens samfunn er jakt stort sett en fritidsaktivitet. Dette på tross av at jakt foregår i mange former; fra lokale grunneiere i små bygder til dem som har betalt dyrt for retten til å jakte innenfor et gitt område i fjellheimen. Både lovverket og prinsippet er like fullt det samme: Alle har rett til å ferdes i utmarken, enten en jakter, plukker bær eller går tur, både med og uten hund. Dette er regulert i Lov om friluftslivet.

Vi kan ikke ha det slik at det er den sterkeste sin rett som gjelder!

Anonym

Allemannsretten er ikke bare godt forankret i det norske samfunn. Det er en av de mest betydningsfulle delene av kulturarven vår. Vi kan ikke ha det slik at det er den sterkeste sin rett som gjelder! Da blir det en slags amerikansk tilstand der den med størst våpen vinner frem.

Oppleves som en drapstrussel

Så klart er det viktig at andre som ferdes i naturen kjenner til lovene som gjelder dem. I 2004 kom Lov om hundehold. Den regulerer blant annet den generelle båndtvangen, som er fra 1. april til 20. august. I tillegg kan de enkelte kommunene ha egne vedtekter som avviker noe fra dette. Enhver hundeeier bør sette seg inn i dette.

LES OGSÅ: «Når dyr sidestilles med mennesker, forvitrer menneskeverdet»

Også jegere bør være klar over hvilke lover og regler som gjelder, både for hundehold, og for det de selv driver med. Dette kan forhindre mange unødvendige konflikter.

De samme ordene blir straks mer alvorlig om de fremføres av en som bærer våpen.

Anonym

Utfordringen ligger i å få jegere som kommer med denne typen trusler til å forstå omfanget av hva de gjør. For svært mange hundeeiere er hunden å regne som nærmest et familiemedlem. En trussel om å skyte ens hund oppleves som en drapstrussel, også i tilfeller der det kun er hunden som trues.

Uten frykt

Muntlige trusler er et sterkt virkemiddel i seg selv, men de samme ordene blir straks mer alvorlig om de fremføres av en som bærer våpen. Det hviler derfor et stort ansvar på Norges Jeger- og Fiskerforbund, ledere for jaktlag og lignende til å gi både informasjon og å underbygge de rette holdningene til sine medlemmer. Målet må være at flest mulig skal bruke den flotte norske naturen helt uten frykt for at de eller deres kjære skal bli skutt.

Derfor oppfordrer jeg alle som ferdes i naturen til å spesielt forholde seg til jaktregel nummer 6: «Ta hensyn til andre naturbrukere. Vi er mange som bruker naturen, også i jaktsesongen. Det er plass til alle. Gi deg til kjenne, vær imøtekommende og snakk med folk».

NRK Ytring anonymiserer her av hensyn til personen og familiens sikkerhet. Redaksjonen er kjent med personens virkelige identitet. Et slikt unntak fra våre generelle retningslinjer gjør vi fordi kronikken behandler et viktig samfunnsproblem som vanskelig kan belyses på annen måte.