NRK Meny
Normal

Mangelfull legeutdanning

Gjennom egen alvorlig sykdom lærte jeg at pasienter trenger leger som forstår mennesker, ikke bare sykdom.

Pasient lege samtale illustrasjon

Dagens legeutdannelse har store mangler. Vi lærer å behandle sykdom, men ikke mennesker, skriver legestudent Eivind Valestrand.

Foto: Illustrasjon: Colourbox.com
Eivind Valestrand
Medisin- og forskerlinjestudent, Universitetet i Bergen

Fra jeg er 13 år kaster jeg opp mellom 40 og 100 ganger hver dag. Dette kvalmehelvetet blir hverdagen min de neste 5 årene. På det verste, etter en stor operasjon, får ingen kontakt med meg. Legene står samlet rundt undersøkelsesbenken uten å vite hva de skal gjøre.

Men jeg overlevde, og da jeg som 18-åring fjernet magesekken fikk jeg et nytt forsøk på livet. Etter hvert startet jeg på medisinstudiet. Jeg ville bli som legen min, som alltid gav meg håp, omsorg og støtte.

Blind for pasientens behov

Gjennom min egen sykdom lærte jeg at pasienter trenger leger som forstår mennesker, ikke bare sykdom. Men som legestudent innser jeg at dagens legeutdannelse har store mangler, og ikke gjør meg i stand til å oppnå det målet. Jeg kjenner at jeg er i fare for å bli en type lege jeg selv ikke kan utstå, blind for pasientens behov.

Dagens legeutdannelse bidrar til en distanse mellom legen i hjelperrollen og pasienten som behandles.

Vi lærer for lite om menneskelige relasjoner, og undervises ikke i skam, sårbarhet og andre grunnleggende følelser som alle mennesker, men særlig pasienter, kjenner på. Isteden deltar pasienter omtrent som gisler i undervisningen, som alibi for klinisk læring, mens det ubevisst formidles til oss studenter at kommunikasjon over hodet på pasientene er uproblematisk.

Legestudiet må styrke kommende legers evne til å være nysgjerrig, undrende og åpen for å lære av hver pasient hva som er viktig for akkurat denne. Vi må lære at pasientene er de beste til å undervise i hvordan sykdom griper inn i ens liv, og i hvordan leger kan støtte dem til å leve godt i sin hverdag som syk.

Utdannelsen bidrar til narsissisme

Dagens legeutdannelse bidrar til en distanse mellom legen i hjelperrollen og pasienten som behandles. Når jeg og mine medstudenter får høre at legestudenter er «kremen av kremen» skapes ubevisste forestillinger om legestanden som en elitegruppe, hvor det å gjøre feil er galt og må skjules. Slik styrker studiet også min redsel for å ikke være god nok, og bidrar til narsissisme og fryktkultur.

Jeg kjenner at jeg er i fare for å bli en type lege jeg selv ikke kan utstå, blind for pasientens behov.

Pasientens opplevelse må være den viktigste rettesnoren for hva som utgjør god behandling. Når leger søker andre legers anerkjennelse, fremfor å søke tilbakemelding fra pasienten, får de aldri vite hva som kunne vært bedre for pasienten. Kulturen i helsevesenet må bygges omkring mennesket som det spennende og viktige, ikke bare sykdommen.

Makten må brukes riktig

Da jeg var alvorlig syk og søkte råd fra legen som profesjonell sykdomsbehandler ga jeg ham min tillit. Slik tillit gir leger stor makt, en makt som må brukes til å styrke pasientene. Det forutsetter at leger er genuint pasientsentrerte, ikke selvsentrerte.

Er feilfrihet og vellykkethet legestudentenes mål gjennom utdanningen, kan legemakten bli et redskap for selvopphøyelse og forsvar. Får diagnose og medisinering all oppmerksomhet i utdannelsen, vil fremtidens leger mangle kompetanse på menneskebehandling.

Møtet med pasientene

Vi legestudenter må utvikle evnen til å kommunisere mens vi forholder oss til både egne og andres følelser. Derfor tok en arbeidsgruppe jeg deltok i initiativ til faget Pasientkontakt, som nå er en obligatorisk del av det første studieåret i Bergen.

Vi lærer for lite om menneskelige relasjoner, og undervises ikke i skam, sårbarhet og andre grunnleggende følelser

Her får ferske legestudenter uten kunnskap om diagnoser eller behandling møte ekte pasienter som forteller om sin sykdom og deres møte med helsevesenet. Studentene må reflektere over hvordan de opplever lytterollen, og hvordan det er å være akkurat det unike mennesket med sin sykdom.

Jeg opplever at disse møtene gjør sterkt inntrykk, slik at studentene blir mer observant på hvordan sykdom griper inn i et liv. Videre i studieløpet følges studentene også opp i mentorgrupper, der utfordringer de møter i legerollen kan diskuteres og mestres sammen.

Universitetene må ta ansvar

Men enda mer må til. Mitt inntrykk av den norske legeutdannelsen er at det ikke ved noe studiested finnes en helhetlig integrering av menneskekunnskap og pasientkontakt gjennom studieløpet.

Det er ikke nok med tidsavgrensede kurs, og så regne med at studentene er gode nok. På dette området blir man aldri utlært. Trening i og tilbakemelding på kommunikasjon må gjennomsyre studiet.

I tillegg trenger vi å styrke de gode holdningene. Alt helsepersonell, som rollemodeller for fremtidige kolleger, må forstå og vise viktigheten av å se pasienten.

Legen må ta ansvar

Da jeg var 14 år og ble innlagt på sykehus rystet det meg. Sykehuset var et skummelt sted, som gjorde meg mer redd og bekymret for sykdommen.

Som tenåring stilt opp mot en mulig død hadde jeg behov for å snakke om det jeg fryktet. Men jeg våget aldri å innlede slike samtaler, det var best å ikke kjenne på følelsene.

Det er ikke nok med tidsavgrensede kurs, og så regne med at studentene er gode nok.

I en slik situasjon er det legens ansvar å ta initiativ for å undersøke hvordan pasienten har det psykisk, ikke bare fysisk. Men for legene fortonte kanskje min lidelsesfylte og skjebneomveltende situasjon seg som rutine.

Det kan skje dersom legen konsentrerer seg om det gjenkjennelige, som diagnosekategorien, og ikke utforsker det nye og særegne, nemlig hva situasjonen betyr i pasientens liv.

Taus fortvilelse

Samme sykdom kan ha forskjellig betydning for ulike pasienter. Vi som skal behandle må ha blikk for det.

Men det som er felles er at om ikke pasienten blir sett, vil han eller hun sitte igjen med en taus fortvilelse over at legen står uforstående og hjelpeløs overfor den sårbarheten som alltid følger alvorlig sykdom.

Dersom dagens og fremtidens leger lærer å kombineres forståelse av egne og andres følelser med lytteferdigheter, vil vi bevege seg fra å behandle sykdommer til å behandle mennesker. Først da er vi den legen pasienten trenger, og som vi ønsker å være.