Det er mange ting jeg skulle ønske jeg kunne få. Jeg synes det hadde vært fint med et oppvarmet svømmebasseng i hagen, eller i det minste ett i hvert nabolag slik at jeg kunne svømt hver dag. Tenk så mange flere svømmedyktige barn vi ville ha fått da!
Jeg har også lyst på mer tid med familien min. Pappa nærmer seg 80, og jeg hadde likt å ha nok fritid til at jeg kunne reist dit foreldrene mine bor og sett dem daglig.
Det er en stor forskjell på å dagdrømme om ting og å kreve at fellesskapet skal finansiere dem for deg. Det finnes nemlig en stor forskjell på hva som ville vært topp for meg, og hva som er fornuftig for samfunnet som helhet.
Mammalønn
Forslaget fra «Morsrolleorganisasjonen – Tid for barn» i Vårt Land denne uken er ett slikt eksempel. De vil at foreldre skal få 262.000 kroner i året for å gå hjemme med barn til de er tre år. Jeg er selv mor til to barn, et på seks og et på tre. Hadde det vært digg for meg å få 1.572.000 kroner rett i lomma, slik jeg som hjemmeværende i til sammen seks år ville hatt rett til med denne ordningen? Selvsagt! Ville det ha vært fornuftig bruk av fellesskapskassa? Overhodet ikke.
Forslaget er velment, raust og forførende. Hvem ønsker vel ikke det beste for barna sine? Samtidig er det åpenbart at hvis fellesskapet først skal bruke flerfoldige milliarder på én gruppe, bør det være tiltak som ikke fører til en rekke utilsiktede, negative konsekvenser samtidig.
Det høres fint ut å betale foreldre for å være hjemme med barna i årevis, men nå er det nå en gang slik at noen må jobbe for at samfunnshjulene skal gå rundt. Noen må dyrke grønnsakene vi spiser, melke kuene, undervise barna våre, pleie våre syke. Det fødes 60.300 barn i Norge hvert år. Det blir 180.900 0-3-åringer. Hvordan ville samfunnet sett ut om alle disse barnas mammaer eller pappaer skulle ha fått betalt for å være hjemme og bake boller og slappe av med barna? Mens resten av samfunnet skulle jobbe for å finansiere det?
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Årevis ute av arbeidslivet
Og la oss ikke glemme at folk også får flere enn ett barn. Det kan gi seks år, ni år – eller flere – ute av arbeidslivet i strekk. Hvor attraktivt ville det ha vært å ansette en kvinne i fruktbar alder med en slik ordning?
De færreste av oss er så rike at vi ville hatt råd til å si nei til en årslønn gratis i året. Se bare på diskusjonen om fedrekvoten, der tilbud om 14 ukers lønn blir oppfattet som «tvang».
262.000 kroner er et ganske sterkt insentiv til å droppe en lang og dyr utdannelse og heller bli hjemme og føde barn hvert tredje år. Hvor mange kvinner ville stått i arbeid med en slik ordning? Hvor mange innvandrerkvinner?
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
Privilegerte briller
«Tid for barn» mener det beste er å «Holde barn unna barnehagen i 2 år, aller helst 3 år og gjerne de 4 første også».
Det er å titte på verden utelukkende gjennom sine egne privilegerte briller. Vi vet at barnehage er viktig for barn av psykisk syke foreldre og andre som sliter i hverdagen. Vi vet barnehage er essensielt for språkopplæringen når foreldrene ikke snakker norsk. Er det god bruk av felleskapskassa å gjøre livsbetingelsene dårligere for de svakeste blant oss?
Får allerede mye
Tid for barn-talskvinne Lise Christensen argumenterer med at 262.000 i året er lønna en ufaglært barnehageassistent får for å passe barn, og at foreldre derfor burde få det samme fram til barnet er tre år. Men hun unnlater å nevne at en barnehageassistent får den lønna for å passe minst tre småbarn samtidig. Foreldre passer én. Skulle vi derfor sagt at 87.333 blir derfor en mer fornuftig sum for pass av ett småbarn? Det vil si 7200 kroner i måneden. Foreldre med barn under 18 måneder får allerede 5000 kroner i kontantstøtte pluss 970 kroner i barnetrygd i måneden. Er det virkelig vi som burde kreve mer?
Som småbarnsmor er jeg instinktivt positiv til alle forslag som betyr mer til sånne som oss.
Fra 1. juli fikk vi for eksempel to uker mer i lønnet permisjon for hvert barn vi føder slik at den totale permisjonstida nå er oppe i 59 uker: 14 til mor, 14 til far og 31 uker som kan deles likt. I tillegg har vi krav på ammefri, betalt fri når barna er syke, og vi har lovfestet rett til å jobbe deltid eller til og med ta ulønnet permisjon når barselpermisjonen er omme. Når Redd Barna rangerer de beste landene i verden å vokse opp i er Norge sikkert plassert på topp ti-lista – av 141 land.
Navlebeskuende
Det må være mulig å løfte blikket fra vår egen navle og se at det også finnes andre verdig trengende grupper her til lands. Hva med å lønne alle som har syke foreldre? Eller gi en bonus til minstepensjonistene? Kanskje bruke pengene til å styrke barnevernet?
Selv om det i disse valgkamptider kan virke sånn, er ikke statskassa noen Sareptas krukke. Vi må prioritere. Hvem er det mest prekært at får 262.000 mer i lomma akkurat nå?
Selv om det svir for en tobarnsmor å innrømme det: Svaret er neppe småbarnsforeldrene.
Susanne Kaluza er 32 år, featurejournalist, spaltist, foredragsholder, forfatter – og blogger.
