Ifølge FN-konvensjoner om menneskerettigheter har foreldre rett til å sikre utdanning for barna sine i samsvar med egen overbevisning – og rett til å velge andre skoler for barna sine enn offentlige skoler.
Rett til skole
Formelt kan nok Norge sies å leve opp til disse rettighetene. Vi har åpne og demokratiske valg, politiske partier som alle kan engasjere seg i, og mulighet til å opprette og drive alternative skoler.
I henhold til opplæringsloven er det ikke skoleplikt, men opplæringsplikt, noe foreldre kan oppfylle på en av fire juridisk likeverdige måter: Ved å la barna gå på offentlig skole, privat skole, privat skole med offentlig finansiering (friskole) eller gjennom hjemmeundervisning.
I alle tilfeller gjelder det at man må oppfylle visse minimumskrav til opplæringen. Ingen har for eksempel rett til å frata et barn muligheten til videre utdanning i fremtiden, fordi grunnopplæringen er for dårlig.
Få reelle muligheter
I praksis oppfattes nok ikke valgmulighetene som like reelle. Det er bare noen få privatskoler som får innvilget offentlig støtte. Det er opp til kommuner og fylker om de vil praktisere fritt skolevalg, og mange kommuner gjør det ikke. I tillegg er det ofte liten åpenhet om skolenes kvalitet og resultater, hvilket gjør det vanskelig å velge.
Foreldrene har heller ingen organisasjon som kan fremme deres interesser og krav, slik for eksempel lærerne har. Det skaper en ubalanse, som, relativt sett, gir foreldrene enda mindre innflytelse.
Jens er skeptisk
Blant de mer konkrete løftene som Regjeringen kom med i den første Soria Moria-erklæringen, var en lovfestet norm for lærertetthet. Så langt har det ikke skjedd noe med dette løftet, men nå er et forslag på høring, og kunnskapsminister Kristin Halvorsen håper å få til en lovfesting før valget i 2013.
Jeg tipper at statsministeren, finansministeren og kommunalministeren helst vil unngå en slik norm. Kunnskapsministeren er derfor avhengig av god støtte, blant annet i høringsrunden, for å vinne igjennom i Regjeringen.
Ikke representativ
Og nå får hun støtte. I Dagsavisen kunne vi forleden lese at «ledere for lærere, elever og foreldre (nå) reiser et felles krav til regjeringen», og at «lederne i tre organisasjoner som til sammen representerer lærere, elever og foreldre i norske skoler» nå stiller seg bak kunnskapsministeren og krever at det må gis en offentlig garanti for at en norm for lærertetthet på hver skole lovfestes før valget i 2013.
De tre organisasjonene det er snakk om, er Utdanningsforbundet, Elevorganisasjonen (EO) og Foreldreutvalget for grunnopplæringen (FUG).
Rødgrønn leder
Problemet er bare at FUG er en «organisasjon» som ikke på noen måte er representativ for norske foreldre. FUG er ikke en organisasjon, men et utvalg, hvis medlemmer ikke er valgt, men utpekt av regjeringen. For sikkerhets skyld har regjeringen også utpekt en leder med rødgrønn bakgrunn, både i FUG, som ledes av Christopher Beckham, og i det parallelle Foreldreutvalget for barnehagen (FUB), som ledes av Lena Jensen.
FUG har altså ikke noe mandat overhodet til å uttale seg på vegne av foreldre i Norge.
Kollektivt medlemsskap
Også Elevorganisasjonen (EO) kan det reises spørsmål ved. Organisasjonen praktiserer såkalt institusjonsbasert medlemskap, det vil si at et flertall på en skole kan melde alle elever ved skolen inn i EO.
Dersom en enkeltelev vil reservere seg, må det skje skriftlig. I teorien kan det dermed være et stort antall elever i Norge som mener noe annet enn de synspunkter EO forfekter. Om det er tilfellet i praksis, vet jeg ikke.
For stor innflytelse
Utdanningsforbundet, som er lærernes organisasjon, er det ingen grunn til å kritisere på samme måte. Likevel er det grunn til å reise spørsmål ved Utdanningsforbundets innflytelse på norsk skolepolitikk.
- Les også: Magnus Marsdal om Verdighetstyveriet
Utdanningsforbundet uttaler seg om skolepolitikk, men er primært en interesseorganisasjon for lærere, og det er ikke nødvendigvis sammenfall mellom lærernes og elevenes interesser.
Elev vs. lærer
I den aktuelle saken kan det godt være slik, som forskningen også tyder på, at elevene ikke er tjent med en lovfestet norm for lærertetthet, selv om lærerne ser seg tjent med det.
Jeg tror det er urealistisk å tenke seg en landsomfattende og representativ organisasjon for foreldre.
De som er interessert i skolepolitikk på et overordnet nivå, engasjerer seg antagelig heller gjennom valg og i de politiske partiene, mens de som er interessert på lokalt nivå, kan engasjere seg på den lokale skolen, for eksempel i driftsstyrer og Foreldrenes arbeidsutvalg (FAU).
Stemme med føttene
Men – det går også an «å stemme med føttene». Dersom vi fikk en friere adgang til å etablere offentlig finansierte privatskoler (friskoler), og det ble lovfestet fritt skolevalg i hele landet (men samtidig en rett for grunnskoleelever til å gå på nærskolen), vil foreldre kunne engasjere seg mer direkte ved å velge den skolen de mener er best for sine barn.
Da kan de også selv velge om de er mest opptatt av et trivelig miljø, god læring eller høy lærertetthet.
