8. september 2018 ble min far og 15 andre drept i et rakettangrep under et politisk møte i Kurdistan i Nord-Irak.
Min 59 år gamle far ble til en håndfull kurdisk støv. Ønsket om å omfavne min far igjen, se ham bli en kjærlig bestefar, vil aldri gå i oppfyllelse.
I dag er hjertet mitt med folket vårt i Kurdistan og Iran. I flere uker nå har kurdere og iranere demonstrert for grunnleggende rettigheter.
Det hele startet med det iranske moralpolitiets drap av en ung kurdisk kvinne, Zhina «Mahsa» Amini, fordi hun bar hijaben feil. Det at de visste at hun var kurder var nok en viktig årsak til at det gikk såpass galt.
Sånt blir det bråk av. I Kurdistan har martyrdøden til Zhina Amini gitt ny næring til motstandsviljen. De politiske partiene i Kurdistan oppfordret folk til å demonstrere mot det iranske regimet. Folket svarte på oppfordringen og tok til gatene.
Den islamske republikken har derfor angrepet de kurdiske områdene i Nord-Irak. Rakettene har siden regnet over det som en gang var mitt hjem.
Det som startet i Kurdistan, spredte seg raskt til resten av Iran. Nettopp fordi vi kjemper for samme sak. Folket i Iran og Kurdistan vil ha frihet, demokrati og selvbestemmelse over kroppene sine.
Samtidig som Iran angriper nabolandene med de mest avanserte dronene og rakettene, skyter regimet også åpenlyst demonstranter innenfor sine egne landegrenser.
I demokratiske og frie land brukes landets hær til å beskytte sitt folk. I Iran brukes hæren til å sette kuler i unge idealister. Til undertrykkelse og fordervelse.
Tusenvis av unge mennesker har blitt drept av regimestyrkene for å ha krevet frihet.
Disse menneskene, så modige som de er, trenger din støtte, fremmede land, for å beskytte livene deres.
Jeg skulle ønske at familien min kunne puste. Isteden blir de sakte kvalt av Den islamske republikken. Og jeg lever nok en gang i uvisshet om familien min er trygg.
I forrige uke hadde jeg enda en vanskelig dag. En typisk arbeidsdag som begynte med håp, endte med noen korte, tårefulle timer.
Dronene svevde i luften over Kurdistan, og rakettene regnet ned. Familien min var på bakken. De og alle de andre sivile innbyggerne var målet.
Jeg følte meg som den mest ubrukelige personen i verden. Tusenvis av kilometer unna familien min, uten å vite om de var i live eller ikke. I en tid da verden har de beste og mest avanserte kommunikasjonsverktøyene, var det stille på den andre enden.
Øyeblikk for øyeblikk minnet det meg om dagen i 2018 da jeg ventet på at min fars telefon skulle svare. Jeg ville bare høre ham si «min kjære, hvordan har du det?». Det fikk jeg aldri høre. Ville det samme skje igjen?
Etter lang tid kunne jeg høre mammas stemme, men vi visste ikke hvor lillesøsteren min var. Hvert sekund var viktig. Missilene fra Den islamske republikken fortsatte å hagle ned.
Senere fikk jeg vite at søsteren min var trygg. Jeg kunne høre stemmen hennes. Men hun var bekymret og følte skyld. Den unge kurdiske soldaten som hadde reddet henne fra døden, møtte selv døden kort tid etterpå. Han skulle egentlig bli gift, men bryllupet ble erstattet med en begravelse.
Angrepene hadde rettet seg mot barneskoler, sykehus og familiehjem. Det finnes utallige historier om lidelse og tap i Kurdistan.
Jeg bor i et demokratisk land. Jeg er fri og jeg er trygg. Men en del av hjertet og sjelen min er hos familien min, som stadig er truet av angrep.
Fordi vi er kurdere. Fordi vi krever frihet. Fordi vi krever likestilling. Fordi vi krever retten til å bruke vårt eget morsmål. Fordi vi krever ytringsfrihet.
Ifølge Den islamske republikken, er alle disse kravene forbrytelser. Jeg kaller dem grunnleggende og iboende rettigheter.
Den norske regjeringen og Europa må holde det iranske regimet ansvarlig for drapene og volden de har påført sitt eget folk og folket i Kurdistan.
Vi trenger støtte fra omverdenen.
