Lenge leve annerledesheten

Vi snakker ofte om de store tingene når vi sier «følg drømmen». Det er gjerne en jordomseiling på gang, eller mange penger, muligens en hytte et sted langt oppi gokk (jeg mistenker at sistnevnte drøm er litt særnorsk).

Men som psykolog ser jeg at de virkelige drømmene til folk er av en helt annen karakter.

De virkelige drømmene handler egentlig om å leve et liv som rimer med hvem du er som menneske. At det ytre og det indre stemmer overens.

Det kan være noe så enkelt som at du for eksempel er så sosial som du har lyst til å være. Ikke så sosial som gjennomsnittet er.

Og det er ikke alltid lett, særlig ikke når du bor i Norge. Et land der vi ikke bare er like, vi tror også at den norske gjennomsnittsmåten er slik alle bør leve. Gjerne underforstått at de som lever annerledes, er de som ikke fikk det til, eller de det er noe galt med.

Når man bor et slikt sted er veien til jobb, huslån, Volvo og 1,7 barn ganske kort, uansett om det er livet for deg eller ei. Det blir rett og slett minste motstands vei.

Og bare for å ha sagt det:

Dette er ikke et innlegg mot standardlivet, for standardlivet er faktisk ganske sweet. Man skal ikke kimse av å befinne seg komfortabelt midt i Ikea-familien, med tacofredag og svigers med hytte på Gålå. Det er en grunn til at det er så populært.

Problemet kommer når du egentlig vil noe litt annet. Når din personlighet ikke trives i den boksen.

Når du ikke ønsker barn.

Når du ikke drikker alkohol.

Når du foretrekker å ta charterturen alene.

Når du har lyst til å flytte i kollektiv som godt voksen, for såpass sosial er du faktisk.

Når hjertet ditt ikke bare vil på helgeturer i skogen, men kanskje vil bo fast ute i villmarka.

Saken er at når du vil noe annet i Norge, så er malstrømmen tilbake til normalen ganske sterk. Spørsmålene er mange. Og kommer ikke spørsmålene, så kan stillheten etter et «nei takk, jeg drikker ikke», eller hva det nå måtte være, bli så øredøvende at man kan komme til å forklare noe som ikke trengs å forklares.

Det krever med andre ord mye.

Det krever mye å si nei. Det krever mye å stå i det, og det krever mye å forklare at slik er jeg: Jeg er annerledes enn dere. Gang på gang.

Uansett hva den annerledesheten består av.

Og for mange er dette deres livs Everest: å stå i hvem de er, uten å bli tatt av understrømmen og ført tilbake til start.

Og til alle dere som står i det nå, vil jeg bare si: Bra jobba. Uansett hva det var, så bra jobba! Bra at du står i det, bra at du tåler det, bra at du prøver.

Og vit at når denne perioden er over, når grensene er satt, når folk har godtatt det og de som ikke godtar er ute.

Ja, da har du et veldig godt liv foran deg.