Barna som begynte i barnehage og skole i høst, vil være del av arbeidslivet til ca. 2080. De vil oppleve store endringer, vi kan ikke si hvilke. Det vi vet, er at samfunnet vil forandre seg. Kunnskap vil være avgjørende, men vi kan ikke lære dagens barn alt de trenger å vite. De må lære å lære. Og de må tørre å handle uten fasit.
Dagens skole må også rustes slik at barn og unge kan oppleve livet sitt her og nå som meningsfullt og berikende. Skolen er ikke et forkurs for voksenlivet eller arbeidslivet.
De siste tiårene har det vært forsket mye på lek. Gjennom lek tilegner barn seg kunnskap om verden – de undersøker, eksperimenterer og oppdager sammenhenger. I leken kan barn ytre seg, bearbeide erfaringer og inntrykk, og skape mening.
Leken krever også de egenskapene næringslivet i økende grad etterspør, som nysgjerrighet, kreativitet og evne til problemløsning. At leken ikke har en riktig og en gal tilnærming, gjør at deltakerne kan prøve og feile.
Barns utdanning starter i barnehagen, og leken har heldigvis stor plass i norske barnehager. Både OECD og FN, som forvalter barnekonvensjonen, peker på at politiske beslutningstakere de siste årene har blitt stadig mer opptatt av å forberede barn på skoletiden.
Det er tendens til at dette fører til mer passive læringsformer og mindre lek. Forskning peker imidlertid på at formalisert og styrt læringsaktivitet skaper dårligere læringssituasjoner for små barn.
Toppledere fra hele verden ble i 2010 intervjuet av IBM. Undersøkelsen konkluderte med at kreativitet er den mest avgjørende faktoren for å kunne navigere i en stadig mer komplisert verden.
I næringslivet handler kreativitet blant annet om å endre, finne opp, fremme innovasjon, utvikle nye forretningsmodeller og være komfortabel med usikkerhet. Dette samsvarer forbausende godt med egenskaper som leken stimulerer.
I norsk skolepolitisk debatt framstilles lek og læring likevel ofte som motsetninger. Dermed undervurderer vi læringen som skjer gjennom lek. Når voksne "finner ut av noe" uten å bli fortalt av andre hvordan ting henger sammen, kaller vi det forskning.
Barn gjør det samme i lek. Når noe kastes opp i lufta, kan det lande, knuse eller sprette. Javisst kan det forklares på en tavle at gummiballer spretter høyere enn småstein, men det gir større læringseffekt å erfare selv. Vitensentrene er glitrende eksempler på hvordan denne formen for læring kan settes i system.
I fjor behandlet Stortinget meldingen «Fag, fordypning, forståelse. En fornyelse av kunnskapsløftet», som bygget på Ludvigsen-utvalgets «Fremtidens skole». Det var bred enighet om verdien av skolens brede samfunnsmandat. Det ble etterlyst økt satsing på praktiske og estetiske fag, mer tid til fordypning og mindre overflatelæring.
I debatten reflekterte kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen rundt kreativitet: «Hvis man skal lære elevene kreativitet, må det skje i arbeidet med fagene. Det betyr at kreativitet (…) vil være litt annerledes i kunst- og håndverksfaget enn i historiefaget og matematikkfaget.» Han har mye rett i dette.
Samtidig er ikke kreativitet noe man lærer bort til elevene, men noe de må lære og erfare betydningen av selv. Dessuten henger skolefagene sammen. Når vi skal løse en oppgave, er det sannsynligvis tverrfaglighet, kritisk tenking, problemløsning, evne til å se og gjøre nye koblinger, som er viktig.
Ludvigsen-utvalget brukte ordet "innovasjonskompetanse" om de ferdigheter fremtidens skole må fremme for at elevene skal være rustet til å møte samfunnsendringene som ligger foran oss. En kjerne i dette er evnen til å utforske, eksperimentere og skape. Fagkunnskap er nødvendig, men ikke tilstrekkelig.
Vi må bevare leken i barnehagen, og skolens første trinn bør i større grad videreføre barnehagens helhetlige tilnærming til lek og læring. Slik kan barn få uttrykke seg og bruke kognitive, sosiale og kreative sider av seg selv.
Slik kan de også utvikle den innovasjonskompetansen Norge har behov for.
- Følg NRK Debatt på og
