Kommentar

Legenes rop om hjelp

Det er vanskelig å skimte noen lyspunkt i legeoppropets beskrivelse av Helse-Norge. Spørsmålet er hvor mange det har i ryggen, egentlig, skriver Trine Eilertsen, NRKs nye kommentator.

GahrStøreHelse

Flere leger har skrevet et opprop mot helseminister Jonas Gahr Støre. De savner flere gode tiltak i Helse-Norge.

Foto: Larsen, Håkon Mosvold / NTB scanpix

Det sies at ingen organisasjoner er så krevende å lede som teater, mediehus og sykehus. Det blir ikke godt teater uten sterke, ambisiøse skuespillere, med en sterk trang til å prestere. Journalistikken blir slapp uten kritiske, maktskeptiske journalister. Sykehus smuldrer uten ansatte med faglig stolthet og dyp forståelse for pasientenes behov.

Det som er forutsetningen for suksessen til disse organisasjonene, kan være den største utfordringen for ledelsen de samme stedene. Dette er ikke mennesker som uten videre lar seg lede, og i hvert fall ikke uten spørsmål eller medvirkning. Opplever de det motsatte, streiker de, og sier fra i tydelige ordelag. Som legene bak legeoppropet, som NRK omtalte i går.

Savner tillit

Der signerer ti leger under på en drepende kritikk av Helse-Norge, helseminister Jonas Gahr Støre, og de politiske alternativene til Støre. De utelater lite: organisering, finansiering og styringsmodell. Legene savner tillit fra eiere og overordnede, tvinges til å bruke altfor mye tid på rapportering og byråkrati, og har for liten kontakt med pasientene. Og, mest alvorlig, de mener at dagens styring av Helse-Norge er direkte pasientfiendtlig.

Kritikken har klangbunn hos mange ansatte i helsesektoren.

Trine Eilertsen, kommentator i NRK

Kritikken har klangbunn hos mange ansatte i helsesektoren. Frustrasjonen finnes der ute, og den handler først og fremst om ett forhold: rommet for å yte medisinsk hjelp av høy kvalitet. Den bekymringen kan ikke ignoreres av hverken verken helseledere eller politikere.

Større opprør?

Spørsmålet er om legeoppropet, slik det kom nå, kan mobilisere til et større opprør mot norsk helsepolitikk, et opprør som faktisk kan få utslag i nettopp politikk. Spørsmålet er også om oppropet bidrar til en mer meningsfull debatt om løsninger.

På det første spørsmålet blir svaret tja, det kommer an på. Det er som sagt ingen tvil om at frustrasjonen deles av mange ansatte i helseinstitusjonene. Men det er ikke opplagt at alle deler de samme tankene om hvor skoen trykker, og hva som bør være løsningene. Og skal legene virkelig nå frem, må løsningene de skisserer henge såpass sammen at det kan knas til å bli politikk i et dertil passende parti, eller i det minste i legenes egen, mektige organisasjon.

LES OPPROPET: «Ta faget tilbake!»

Så langt er inntrykket at Legeforeningen støtter beskrivelsene av frustrasjonen ute i helseforetakene, men at den ikke uten videre omfavner alle forslagene til løsning i oppropet.

Svevende

Da er vi kommet til spørsmål to, om legeoppropet løfter frem gode svar på utfordringene. Igjen, tja. Det er interessant å bli servert ramsalt ledelseskritikk fra folket på gølvet, i den grad legene kan sies å operere der. Men styrken i innlegget avhenger av evnen til å bidra med gjennomtenkte, konkrete forslag til løsninger. Det mener legene at de gjør.

De er usedvanlig tydelige om alt de vil bli kvitt, men kan lett kritiseres for å være svevende, eller naive, i sine tanker om hva som skal komme istedenfor.

Trine Eilertsen, kommentator i NRK

Men, sett utenfra, er det her svakheten finnes i de ellers så kompetente legenes opprop. De er usedvanlig tydelige om alt de vil bli kvitt, men kan lett kritiseres for å være svevende, eller naive, i sine tanker om hva som skal komme istedenfor.
Et eksempel: oppropslegene ønsker at hvert sykehus skal være en enhet, uten noe foretak over seg. I dag har helseforetakene et styre, som legene gjerne vil bli kvitt, ikke minst fordi politikerne i styrene er så inkompetente. Uten et slikt styre, skal sykehusene forholde seg direkte til Helsedepartementet.

Samtidig ønsker legene ansettelsesstopp og reduksjon av antall ansatte i departementet og det øvrige helsebyråkratiet. Det er ikke åpenbart at departementet evner å følge opp alle sykehusene, store og små, hvis det skulle bli situasjonen.

Budsjettmastodonten

Så er det lett å støtte legene i at manisk oppfølging og rapportering nettopp bidrar til at rommet for å levere helsetjenester er blitt mindre. Men behovet for samordning, koordinering, utvikling av felles IKT-løsninger, utveksling av erfaringer med organisering og så videre forsvinner ikke. Tvert imot. Det gjør heller ikke våre folkevalgtes behov for å forstå, og diskutere, hvordan kronene brukes i helsesektoren, denne mastodonten på statsbudsjettet.

Kanskje hadde oppropet slått enda hardere hvis legene hadde konsentrert seg om en utfordring om gangen.

Trine Eilertsen, kommentator i NRK

Legeoppropet tar for seg de fleste utfordringene i norsk helsevesen, og det skal ikke brukes mot dem at de ikke har de perfekte svarene på alt som bør gjøres. Men kanskje hadde oppropet slått enda hardere hvis legene hadde konsentrert seg om en utfordring om gangen, og gjerne tatt for seg det som ligger dem aller nærmest: møtene med pasientene, og muligheten for å gjøre en best mulig legejobb. Ingen kan bestride at de vet hvor skoen trykker, og legene har helt sikkert mange forslag til hva som kan gjøres annerledes.

Politikernes rolle

Legeoppropet berører problemstillinger som er blant de mest kompliserte i styringen av offentlig sektor generelt, og helsevesenet spesielt. New Public Management er blitt syndebukken, og det er det mange gode grunner til. Ikke minst at iveren etter å måle og telle og innhente rapporter stjeler tid fra kjerneoppgaver. Men er det teorien eller praksisen det er noe i veien med?

Videre tar legene opp politikernes rolle i styringen av sykehusene. Her er det mengder av dilemma å diskutere. Som for eksempel at politikerne sitter i styrer som gjennom år har latt være å sette av nok kroner til vedlikehold av bygninger og utstyr. Resultatet er at flere av sykehusene må kutte i drift for å spare til investeringer og nybygg, vedtatt av partifeller av de samme politikerne. Hvem måles på rimeligheten i det?

Ingen helsestatsråd kan ignorere ropene fra legene, særlig ikke en helseminister fra Arbeiderpartiet. Måten han møter rabulistene på kan også påvirke hvor stort oppropet etter hvert blir.