Kronikk

La jentene hoppe!

Kalenderen viser 2021, og hoppjentene må sitte hjemme mens gutta konkurrerer. Det er knapt til å tro.

Norway's Maren Lundby soars through the air during the qualification round of the Women's Normal Hill Individual Ski Jumping event of the FIS Ski Jumping World Cup in Ramsau, Austria, on Dezember 17, 2020.

Siden fjorårssesongen brått ble avsluttet 12. mars på grunn av pandemien, har jentehopperne hatt én internasjonal konkurranse. Det var i Ramsau i desember. Her er Maren Lundby i svevet.

Foto: GEORG HOCHMUTH / AFP

Finnes det rettferdighet i hoppsporten? Mens gutta reiser rundt og hopper verdenscup, hoppuke og eksponeres i TV og media, sitter jentene hjemme og ser på.

Ellers i året gjør de den samme jobben. Forsaker det meste, for å få tid til trening. Trening som er nødvendig for å nå dagens toppnivå i hopp – både på herre- og kvinnesiden.

Hvorfor er det så stor forskjell på gutter og jenter når det kommer til konkurranser? Hvor blir det av tanker om likestilling, og hva gjør Skiforbundet og FIS – det internasjonale Skiforbundet, for å ta tak i utfordringen?

Alt burde ligge til rette for full likebehandling også i hoppsporten.

Siden fjorårssesongen brått ble avsluttet 12. mars på grunn av pandemien, har jentehopperne hatt én internasjonal konkurranse.

Gutta har 39 renn på kalenderen denne sesongen, mens damene må nøye seg med 18. I kontinentalcupen, som er nivået under de beste, har guttene 20 renn. Altså mer enn jentene har i sin verdenscup.

Statistikk fra det norske trenermiljøet viser at de 30 beste jentene på verdensbasis er på samme nivå i dag, som de 30 beste gutta på verdensbasis var tilbake i sesongen 2012/2013. Kalenderen viser 2021, og jentene må sitte hjemme mens gutta får konkurrere. Det er nesten ikke til å tro.

De første damehopperne

Skihopp har lange tradisjoner. Verdenscupen for menn har vært arrangert i over 40 år. Det har i all tid vært interesse for sporten blant damene, og mot slutten av 1990-tallet kom kvinnenes skihopping inn i mer ordnede former.

Uten renn blir det heller ingen nye stjerner.

Det ble vanlig med damer som prøvehoppere i mennenes renn i alle bakkestørrelser. Den første hoppuka for damer – FIS ladies Winter Tournee ble gjennomført i 1999, og i 2003 hoppet Daniela Iraschko 200 meter som prøvehopper i Kulm.

Kontinentalcupen for damer ble første gang gjennomført sesongen 2004/05. Denne var lenge dominert av vår egen Anette Sagen.

Kontroversene

De første opphetede debattene oppstod vinteren 2004, da de beste damehopperne ble nektet å være prøvehoppere i skiflyvningsbakken i Vikersund.

Daværende leder for hoppseksjonen i FIS, Torbjørn Yggeseth, begrunnet avslaget med at svært få av damene var gode nok til å hoppe i en så stor bakke. Det ville derfor være farlig å la dem hoppe.

Skihopp for kvinner kom ikke med på OL-programmet i Vancouver i 2010. Under Ski-VM i Oslo i 2011 foreslo Norge lagkonkurranse for damer, men fikk avslag fra FIS. Begrunnelsen var fremdeles den samme som Yggeseth fremførte sju år tidligere.

I ettertid har damene lykkes med å ta noen steg, og de fikk verdenscup sesongen 2011/12, men det er fortsatt langt frem til full likestilling.

Skiforbundet må ta kampen for de norske damehopperne videre.

Mens gutta hopper hoppuka, sitter altså jentene hjemme. Maren Lundby, vår mestvinnende utøver i verdenscupen – uavhengig av kjønn – figurerer i aviser og sosiale medier og bruker tid på å stå opp for idretten sin. Dessverre er det nødvendig.

Hadde det ikke vært for Skiforbundets hoppsjef Clas Brede Bråthen, trener Christian Meyer og utøverne selv, ville også vinterens VM i Oberstdorf gått uten storbakkerenn for damene.

FIS på stedet hvil

Med både likestillingslov og FNs bærekraftsmål om likestilling i ryggen, burde alt ligge til rette for full likebehandling også i hoppsporten.

Det virker dessverre som om tidligere uttalelser i FIS ikke er til å endre på. Det bekreftet guttas renndirektør Sandro Pertile like før jul. Da sa han til den tyske avisen Die Nachrichten: «En kan ikke organisere et topp arrangement for et par kvinnelige hopperes del».

Dette faller på sin egen urimelighet: I Ramsau, siste helga før jul, var antallet damer i kvalifiseringsomgangen på nivå med antallet i guttas verdenscup.

Jentene må sitte hjemme mens gutta får konkurrere.

Kommende stjerner

En arrangør av hopprenn er avhengig av inntekter for å få dekket sine utgifter. Inntektene kommer gjennom sponsorer og publikum og da handler dette om hvor attraktiv og spektakulær idretten er å se på.

Foreløpig er ikke publikumsmassen den samme i damehopp som i herrehopp, men etterhvert som vi får frem flere profiler som Maren Lundby, Sara Takanashi og Katharina Althaus vil dette bildet endre seg.

Profiler skapes i mediene, men uten renn blir det heller ingen nye stjerner.

Skiforbundet må ta jobben

Nå er det på høy tid at de som har mulighet til det, tar tak og hjelper til, slik at damehopp kommer over den kritiske kneika.

Raskeste vei til målet er å pålegge arrangører av herrehopprenn å legge inn et parallelt damehopprenn. Dette vil styrke hoppidretten generelt. Bakken, dommere, media og publikum er da allerede på plass.

Med litt planlegging vil en slik samkjøring bare dra positive fordeler med seg. Vi ser at det fungerer i andre idretter.

Hvor blir det av tanker om likestilling?

Det internasjonale Skiforbundet har åpenbart ikke forstått det. Men Norges Skiforbund er representert i FIS-styret, og har dermed en unik mulighet til å stå opp for damene i hoppsporten.

I dag ser det ut til at denne delen av jobben er overlatt til hoppsjef Clas Brede Bråthen, trener Christian Meyer og utøverne selv. Det er skuffende.

Dersom det ikke tas grep nå, risikerer vi at flere av utøverne faller av før kneika er passert.

Skiforbundet må ta kampen for de norske damehopperne videre. De må inngå allianser med skiforbund i andre land for å legge press på FIS.

Sørg for at damehopperne får sin hoppuke, gjerne kombinert med guttas hoppuke. Det burde de hatt for lenge siden.

Sørg også for at de får hoppe skiflyging og får flere verdenscuprenn.

Det har de fortjent.