NRK Meny
Replikk

Kunst og medvirkning

Kunst i offentlige rom skal vekke debatt, men debatten må bygge på fakta.

Liberté, Lars Ø. Ramberg

Lars Ø. Rambergs kunstverk «Liberté», bestående av tre offentlige toaletter i det franske flaggets farger, irriterte mange da det ble plassert på Eidsvoll plass, like foran Stortinget. «At kunsten vi jobber med vekker engasjement er utelukkende positivt», skriver forfatteren.

Foto: Hallstein Guthu/KORO

Hvert år produserer KORO (statens fagorgan for kunst i offentlige rom) mellom femti og hundre kunstprosjekter til offentlige bygg og uterom. Få av dem utløser store debatter. At kunsten vi jobber med vekker engasjement er utelukkende positivt, men premissene for debatten må bygge på fakta.

Onsdag publiserte NRK Ytring Audun Enghs kronikk «La brukerne styre offentlig innkjøp av kunst». I polemisk stil beskriver Engh totalitære fagmiljøer som «mener de har et hellig kall, en rett til å overkjøre en tilbakestående befolkning som ikke vet sitt eget beste».

Mottakernes mening om og reaksjon på de foreslåtte kunstverkene veier tungt.

Forventer profesjonalitet

Engh synes å mene at kunstprosjekter i offentlige rom er styrt og kontrollert av et lite, mektig fagmiljø. Det er imidlertid ikke KOROs faste stab på 18 ansatte som tar de kunstfaglige beslutningene alene; vårt nettverk av konsulenter og kuratorer teller et tresifret antall. Gjennom nesten 40 år har KORO sysselsatt over tusen kunstfaglige prosjektledere som har satt sitt avtrykk på det som i løpet av årene har blitt til en samling med over 7000 verk. Og på samme måte som profesjonalitet og faglig tyngde regnes som nødvendige kvaliteter – ja, en selvfølge – blant politifolk, snekkere, jurister, ingeniører og pedagoger, bør det ikke være så overraskende at vi forventer det samme fra de kunstfaglig oppnevnte som forvalter den kunsten vi alle skal se og forholde oss til.

Engh understreker gjentatte ganger viktigheten av å forankre kunstprosjektene hos mottakerne. I motsetning til hva han synes å tro, er dette en selvfølgelig del av KOROs arbeid. Opprettelsen av KORO i 1976 kom som en del av en kulturpolitikk som inngikk i den generelle demokratiutviklingen. Man ville sikre borgernes rett til kunst – og deres rett til å delta i utformingen av den. For KORO innebærer dette at mottakernes mening om og reaksjon på de foreslåtte kunstverkene veier tungt. I samtlige kunstprosjekter har vi tett kontakt med representanter fra mottakerinstitusjonen; om det så er studenter ved et universitet, ansatte på en tollstasjon eller innsatte i et fengsel. Prosessen frem mot ferdigstillelse av et kunstprosjekt innebærer inkluderende samtaler i mange runder og over lang tid.

I polemisk stil beskriver Engh totalitære fagmiljøer som «mener de har et hellig kall, en rett til å overkjøre en tilbakestående befolkning som ikke vet sitt eget beste».

Forskjellig smak

Kunstverk vil alltid vekke meninger, enten de er figurative eller abstrakte, uforutsigbare eller tradisjonelle. Å forholde seg til kunst er på den ene siden å inngå i en tung fagdisiplin med tilhørende historie og fagmetoder. På den andre siden er opplevelsen av kunst høyst subjektiv. Uavhengig av et verks kunsthistoriske tyngde eller kredibilitet vil mottakelsen alltid vekke følelser, som påvirkes av den enkeltes individuelle erfaringer, assosiasjoner og smak. Det er lite trolig at en «avstemning blant de berørte» slik Engh foreslår, er det som skal til for å skape en saliggjørende, unison enighet. Kanskje er det heller ikke noe mål i seg selv?

Som regel er KOROs kunstprosjekter også ment å vare lenger enn de årene man er ansatt ved en politistasjon, tiden man er vernepliktig ved en militærbase eller perioden man er pasient ved et sykehus. I mange offentlige rom er mottakerne mennesker som kommer og går. KOROs oppgave er å sørge for at kunsten er av høy, varig verdi, og at verkene skal oppleves som meningsfulle og berikende for befolkningen i dag, i morgen og om 20 eller 50 år.

FØLG DEBATTEN: NRK Debatt på Facebook og @NRKYtring på Twitter

SE OGSÅ: Karl Karlsson mente kunsten på det nye politihuset i Tromsø var noe barn kunne ha laget. Nå har han selv åpnet kunstutstilling:

Karl Karlsson ble utfordret til å lage egen utstilling etter at han kritiserte kunsten på det nye politihuset i Tromsø.