I småbyen her på Colombias karibiske kyst hvor jeg bor, har en av bydelene skiftet navn de siste par årene. Nå kalles den Caracitas – Lille Caracas, etter hovedstaden i nabolandet Venezuela.
Daglig klatrer nye grupper av venezuelanske migranter ned fra busser og lasteplan med sine kofferter og bager. De inneholder ofte deres eneste jordlige eiendeler – det andre har de måttet selge, både for å overleve i Venezuela og for å finansiere reisen.
Tas godt imot
Deres historier er hjerteskjærende. Noen har foretatt reisen for å kunne sende penger til mat til eldre foreldre, andre har etterlatt egne barn hos ektemake eller slektninger for å kunne forsørge dem med inntekter fra Colombia.
Andre igjen forteller om den dramatiske mangelen på livsnødvendige medisiner som gjør at de har måttet forlate hjemmet for å prøve å skaffe inntekter til å holde et familiemedlem i live.
Befolkningen her sliter selv med å tjene til livets opphold, men tar godt imot migrantene. Grunnen til at mange kommer akkurat hit til denne småbyen, er at mange herfra reiste motsatt vei under krigen og de økonomisk harde tidene i Colombia på 80- og 90-tallet. Nå er det gamle venner fra Venezuela som trenger hjelp.
Økte spenninger
En borgerkrig i oljerike Venezuela kan utløse en massiv flyktningkatastrofe, og Colombia har alt hatt utsendinger på besøk i Tyrkia for å studere hvordan landet har håndtert bølgen av syriske flyktninger. Allerede nå ligger anslagene over antall venezuelanere som oppholder seg i Colombia på mellom 300 000 og 1,2 millioner.
På tross av takknemlighetsgjeld og et tradisjonelt godt forhold mellom broderfolkene, er det uunngåelig at den økende utvandringen fra Venezuela skaper sosiale spenninger i Colombia.
Også den colombianske økonomien sliter med virkningene av oljeprisfallet, og svært mange colombianere overlever fra dag til dag i den uformelle sektor. Når de skal kjempe med desperate venezuelanere om løsarbeid i jordbruk og anleggsvirksomhet eller salg av juice og arepas på fortauene drives de allerede lave prisene nedover.
Også de aller svakest stilte, som tiggere og prostituerte, rammes av den nye konkurransen, og kriminaliteten øker. Forbrytelser begått av venezuelanere er mer enn tredoblet det siste året.
Følg debatten: og
Rekrutteres til kriminalitet
Situasjonen kan også få alvorlig innvirkning på Colombias skjøre fredsprosess. Landet står nå midt oppe i gjennomføringen av fredsavtalen fra Havanna.
Kokadyrking, kokainproduksjon, ulovlig gullutvinning og andre illegale aktiviteter som har vært kontrollert av FARC, skal reduseres ved en massiv satsing på utvikling av landsbygda. Det rurale Colombia skal transformeres ved utbygging av infrastruktur, teknisk assistanse og finansieringsordninger til bøndene, helsetjenester og skoletilbud.
Man ser allerede at de tusener av nyankomne unge menn fra Venezuela er lett bytte for væpnede grupper som rekrutterer for å fylle tomrommet etter FARC.
En kollaps i Venezuela med millioner av flyktninger som ankommer colombiansk territorium vil gjøre det svært vanskelig for landet å lykkes med de ambisiøse planene. Det er derimot en ønskesituasjon for alle de som ønsker at Colombia mislykkes med denne transformasjonen, og at de illegale økonomiene opprettholdes.
Slår politisk mynt på Venezuela
Deres ønske kan gå i oppfyllelse selv uten en borgerkrig i Venezuela. Den populistiske høyresiden i Colombia, ledet av tidligere president Álvaro Uribe, har lovet å «rive fredsavtalen i fillebiter» om de skulle komme til makten ved president- og kongressvalget neste år.
Den kanskje viktigste grunnen til at colombianerne avviste fredsavtalen i folkeavstemningen den 2. oktober i fjor, var påstanden fra ytre høyre om at avtalen var et forsøk på å snikinnføre kommunisme i latinamerikansk variant – castro-chavismo – i Colombia.
En absurd påstand for så vidt, gitt at avtalen var drevet gjennom av den nyliberale president Juan Manuel Santos, men budskapet gikk hjem i en befolkning som fryktet FARC, og som så Venezuela fortsette glideflukten i retning diktatur og økonomisk og sosialt sammenbrudd.
Uribe, som for mange er landets frelser etter å ha drevet FARC på defensiven i sin regjeringsperiode fra 2002 til 2010, har mistet mye av sitt mobiliseringsgrunnlag nå når FARC har lagt ned våpnene og fortsetter som politisk parti. Ethvert populistisk prosjekt forutsetter en fiende som kan brukes til å male opp en dystopisk fremtid, og i Uribes tilfelle er castro-chauvismen denne fienden.
Frykt for fremtiden
Med gateslag i Caracas og venezuelanske flyktninger tiggende gatelangs i Colombia, kan Uribe rolig lene seg tilbake. Allerede nå viser undersøkelser at 55 prosent av colombianerne tror at det samme kan skje i Colombia.
At castro-chavismen skulle komme til makten, er riktignok ikke fullstendig utenkelig. Colombiansk politikk er en skamløs bransje; dypt korrupt og med tette bånd til kriminelle aktører. Valg vinnes med svarte penger og ikke ideer. Et dysfunksjonelt demokrati kan gi ekstreme utslag. En venstrepopulistisk maktovertakelse i Colombia er lite sannsynlig, men heller ikke umulig.
Det eneste som virkelig kan beskytte Colombia mot både venstre - og høyrepopulismen, er innføring av et reelt demokrati i landet.
Men da må fredsprosessen først overleve krisen i Venezuela.
