Begivenheten fant sted i en naken bygning i Panmunjom, på grensen mellom Nord- og Sør-Korea. General William Harrison undertegnet avtalen på vegne av den amerikansk-ledede FN-styrken, mens general Nam Il møtte på vegne av Nord-Korea. Fra Beijing kom general Peng Dehuai, den mektige øverstkommanderende for «Det kinesiske folkets frivillige styrker». Straks signaturene var festet til dokumentet, dro de hver til sitt. Ingen middager, ingen skåltaler.
Våpenhvilen satte sluttstrek for en mannjevning uten seierherrer. Krigen sluttet der den begynte, ved den 38. breddegrad. I mellomtiden hadde partene påført hverandre ufattelige lidelser og lagt store deler av landet øde. På slagmarken lå mellom fire og fem millioner mennesker, sivile som militære, døde som sårede. De fleste var naturligvis koreanere. Men også Kina og FN-styrkene led store tap.
Korea – et delt land
Korea ble delt i to i 1945. I flere tiår hadde japanerne okkupert landet. Da verdenskrigen gikk mot slutten, rykket den sovjetiske røde armé inn i landets nordlige del, mens amerikanske styrker besatte den sørlige delen. Tanken var at delingen skulle være midlertidig, og at landet skulle gjenforenes på grunnlag av frie valg. Men valgene ble aldri holdt, og i nord etablerte en ung general, Kim Il Sung, seg som en fryktet diktator.
Da Kim gikk til krig i 1950, var målet klart: Han ville jage amerikanerne ut av Sør-Korea og gjenforene landet med makt. De første ukene så det ut til at han skulle lykkes, men så kom FN-styrkene, anført av USA, det hardt pressede regimet i sør til unnsetning. Anført av den amerikanske general Douglas MacArthur krysset FN-styrkene den 38. breddegrad og fortsatte nordover med kurs for Yaluelva, som dannet Nord-Koreas grense til Kina. Plutselig var rollene byttet om. Nå var det USA som ville gjenforene landet med makt.
Forhandlinger og krig
I Beijing fulgte Mao Zedong krigen fra dag til dag. På ettersommeren 1950 bestemte han seg for å gripe inn, og i oktober snek de første kinesiske «frivillige» seg inn i Korea. De tusen kineserne som først viste seg i landskapet ble til ti tusen, så hundre tusen, så enda flere. Kineserne angrep i bølger og drev de allierte på retrett. Før nyttår stabiliserte krigen seg ved den 38. breddegrad, hvor den hadde begynt. De neste månedene bølget kampene fram og tilbake, men uten at noen av partene klarte å tilrive seg et overtak. Dermed var det duket for våpenhvileforhandlinger.
Forhandlingene begynte i juni 1951 og skulle, med visse avbrudd, pågå i to år. Samtidig fortsatte krigen, om enn med lavere intensitet enn før. Maos strategi var å forhandle og kjempe på samme tid. Ennå trodde han at «full seier» var mulig. Hans kjentmann i felten, general Peng, var av en annen mening og advarte ham mot å ofre flere kinesiske liv. Peng påpekte at fienden denne gang var langt mektigere enn den Mao hadde møtt i den kinesiske borgerkrigen. USA og dets allierte var rustet til tennene; tidligere erfaringer var ikke gyldige.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Avtalens viktigste punkter
Våren 1953 hadde Kina 1,35 millioner soldater i Korea – flere enn noensinne. Men selv om de kjempet aldri så hardt, klarte de ikke å skyve fronten sørover. Mao innså at han ikke hadde mer å hente, og forhandlingene skjøt fart. Avtalen som til slutt ble undertegnet, fastslo at «alle fiendtligheter med våpenmakt» skulle opphøre. For å forhindre nye krigshandlinger ble partene enige om å opprette en demilitarisert sone mellom de to statene. Sonen, som skulle bli fire kilometer bred, fulgte i hovedsak den 38. breddegrad på tvers av landet.
Avtalen banet også vei for utveksling av krigsfanger, en smertefull prosess, siden mange av de kinesiske og nord-koreanske fangene nektet å vende tilbake til sine hjemland. Et annet punkt som ikke lot seg oppfylle, var løftet om å holde en bredt sammensatt politisk konferanse «innen tre måneder». Hensikten med konferansen skulle være å få i stand «en fredelig løsning av det koreanske spørsmål». Selv i dag, etter seksti år, fortoner denne visjonen seg som en luftspeiling.
FØLG DEBATTEN : Ytring på Twitter
En vanskelig oppgave
Siden 1953 er våpenhvilen i Korea blitt overvåket av en kommisjon med deltakelse fra flere land. Kommisjonens arbeid har vært ytterst vanskelig. Gang på gang har Nord-Korea brutt våpenhvilen og startet fiendtligheter. I mars kunngjorde regimet i nord at det anså avtalen som ugyldig. Begrunnelsen var at Sør-Korea og USA planla å gå til krig mot Nord-Korea. Kunngjøringen vakte stor oppsikt, men faktum er at Nord-Korea har sagt opp avtalen minst fem ganger tidligere – i 1994, 1996, 2003, 2006 og 2009.
Våpenhvilen var bare ment å være et første skritt på veien mot fred. Det neste skulle være en fredsavtale. I virkeligheten har ikke koreanerne fått noen av delene. På begge sider av den demilitariserte sonen lever millioner av mennesker i frykt for morgendagen. Og i Panmunjom, dette underlige sted, står stramme soldater på hver sin side av grenselinjen og stirrer stivt på hverandre.
