NRK Meny
Normal

Kjøttfri mandag er et klimatiltak

Regnestykket viser at å kutte ett måltid med storfekjøtt i uken hverken løser alle klimaproblemer eller bør avskrives som useriøst og uten virkning.

Eating healthy food

Ill.foto. Diskusjonen om en kjøttfri dag må ha forutsetninger som holder mål. NRKs bestilte utregning som viser at en kjøttfri dag har liten klimaeffekt, kan føre til et misvisende kunnskapsgrunnlag, skriver kronikkforfatteren.

Klaus Mittenzwei
Forsker ved Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO)
Kronikkvignett Ytring

Siden Grønn skattekommisjon la frem sine forslag om et grønt skatteskifte før jul i fjor, har debatten gått høyt om grønn skatt og rødt kjøtt. Begrunnelsen for kommisjonens forslag var at drøvtyggernes utslipp av metan står for 5 prosent av Norges totale utslipp av klimagasser og for over 40 prosent av jordbrukets samlede utslipp. I juli la EU-kommisjonen frem sine forslag om krav til utslippsreduksjon for blant annet jordbruk og transport. Norge dilter etter. Det betyr et kutt for jordbruket på 30 prosent innen 2030 sammenlignet med 2005.

Det foreløpig siste utspillet i debatten om rødt kjøtt gjaldt klimaeffekten av én kjøttfri dag i uken. NRK bestilte en utredning av husdyrforsker Odd Mange Harstad ved
Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU). Han regnet seg frem til at klimaeffekten tilsvarer 0,5 prosent av Norges samlede utslipp (Dagsnytt atten 5. september). Harstad velger forutsetninger som ikke holder mål. Dermed bidrar han til en debatt som i verste fall kan føre til et misvisende kunnskapsgrunnlag.

Hør debatten om kjøttfri mandag i Dagsnytt 18

Regnekluss

Harstad forutsetter i sitt regnestykke et måltid på 50 g storfe. Det er riktig at nordmenn spiser 50 g storfekjøtt i gjennomsnitt per dag. Poenget med tiltaket er imidlertid å redusere ett kjøttmåltid i uken, ikke å redusere kjøttforbruket på en tilfeldig dag. Derfor er gjennomsnittsbetraktning ikke relevant.

Et slikt kjøttmåltid vil ifølge Ingrid Espelid Hovigs «Nye store kokebok» fra 1989 bestå av 100–200 g storfekjøtt. Oppskriftene på matprat.no ligger i samme størrelsesorden. Effekten på forbruket av storfe av å kutte et måltid med storfekjøtt vil altså være mellom det dobbelte og det firedoblete av det Harstad forutsetter.

Om Ole Brumm-strategien noen gang bør komme til sin rett, så er det nettopp her: Ja takk, begge deler.

Harstad regner seg videre frem til at utslippsmengden av en kjøttfri dag tilsvarer 0,5 prosent av Norges samlede utslipp og bruker dette som et argument for å frikjenne kua. Igjen er regnestykket i seg selv riktig, men ikke relevant. Det er ingen som krever at jordbruket alene skal sørge for å få ned Norges samlede utslipp. Et redusert måltid med storfekjøtt må knyttes til jordbrukets utslipp av klimagasser. Da øker prosenten fra 0,5 til 4,5 siden jordbruket står for i underkant av 10 prosent av Norges samlede utslipp.

Hvis vi videre forutsetter et måltid med 200 g storfekjøtt istedenfor 50 g storfekjøtt, tilsvarer klimaeffekten en reduksjon av jordbrukets utslipp med 18 prosent – ikke langt unna målet om minst 20 prosent Venstre har satt i sitt førsteutkast til nytt partiprogram. Med disse få grepene har 0,5 prosent av Norges samlede utslipp blitt til 18 prosent av jordbrukets samlede utslipp. Det tilsvarer 16 prosent av utslippene fra alle personbiler. I dette tilfellet er det snakk om et relativt betydelig bidrag til utslippsreduksjoner fra jordbruket.

Jordbruket har mange samfunnsoppgaver som bør trekkes inn i den samlede vurderingen.

Finregning må til

Noen vil avfeie dette som en lek med tall og flisespikkeri. Virkeligheten er mer alvorlig. Premissene for morgendagens politiske beslutninger, særlig innen klimapolitikken, legges i dag. Norge har en intensjon om å følge EU når utslippene fra jordbruk og transport skal kuttes. Harstad, med sin tallmagi, prøver å overbevise om at det er lite å hente (og mye å tape) ved at kua ofres på klimaets alter. Med mer realistiske forutsetninger snus bildet opp ned.

Regnestykker som dette er likevel nyttige. De kan brukes som grove illustrasjoner for å vurdere potensialet for utslippskutt. Deretter trenges det finregning for å finne ut hvor kostnadseffektiv tiltaket er. Det er lite trolig at alle nordmenn frivillig kutter ut ett måltid med storfekjøtt i uken. I så fall ville det mer enn halvere det samlede forbruket av storfe – gitt et måltid med 200 g storfekjøtt, siden nordmenn spiser kun 370 g storfekjøtt i uken i gjennomsnitt. Siden en god del av storfekjøttet som nordmenn fortærer, er importert, vil en reduksjon i forbruket ikke nødvendigvis gi en tilsvarende reduksjon i Norges utslippsregnskap. Regnskapet er nemlig basert på produksjon, ikke forbruk.

Regnestykket viser at å kutte ett måltid med storfekjøtt i uken hverken løser alle klimaproblemer eller bør avskrives som useriøst og udugelig.

Ole Brumm-strategi

Regnestykket ser også bort fra hva som vil skje med norsk jordbruk dersom alle nordmenn kutter ett måltid med storfekjøtt i uken. Jordbruket har mange samfunnsoppgaver som bør trekkes inn i den samlede vurderingen. Det krever prioritering mellom motstridende mål: Er det viktigere å redusere klimagassutslipp enn å opprettholde norsk jordbruksproduksjon? Historien bak reduksjonen i jordbrukets utslipp av klimagasser siden 1990 er først og fremst færre storfe. Det viser, om ikke annet, at reduksjon i storfebestanden virker.

Derfor bør man ikke trekke for bastante konklusjoner av regnestykker som bare ser på en liten del av helheten. Regnestykket viser at å kutte ett måltid med storfekjøtt i uken hverken løser alle klimaproblemer eller bør avskrives som useriøst og uten virkning. Mitt inntrykk er at slik er det mange mulige klimatiltak. Det finnes ikke ett tiltak som alene gir tilstrekkelig utslippsreduksjon. Det kreves et samspill mellom mange tiltak for å nå reduksjonskravene – og det er dette som gjør klimapolitikken kompleks og komplisert. Om Ole Brumm-strategien noen gang bør komme til sin rett, så er det nettopp her: Ja takk, begge deler.