NRK Meny
Kronikk

Kampen om gata

Den ubehagelige sannheten er at det er knapphet om godene på gata. Det er støtende å se en kulturell elite bruke narkomane og romanifolk som brikker i et moralsk skyggespill, skriver Anlov Peter Mathiesen, redaktør i =Oslo.

Tigger

'Det er en tilmålt mengde verdier å hente ut fra publikum. En tilmålt mengde kvadratmeter å tigge fra, eller selge produkter. Det er denne fysiske virkeligheten vi er nødt til å ta stilling til, selv om vi måtte mislike den aldri så mye', skriver redaktøren i =Oslo.

Foto: Larsen, Håkon Mosvold / NTB scanpix

Renessansefilosofen og vitenskapsmannen Francis Bacon sa at «den som er høflig og nådig mot fremmede er borgere av verden». Han har rett; det er i møte med det ukjente at vi som samfunn viser vårt sinnelag. Hvorvidt vi er en moden kulturnasjon i stand til å møte problemer med en stødig og reflektert hånd.

Romanifolket representerer en av Europas aller mest krevende utfordringer og tankevekkende dilemmaer. For Norge er problemstillingen sågar helt fersk. Det beste med det, er at det tvinger oss inn i et europeisk skjebnefellesskap. Vi tvinges til etisk, juridisk og økonomisk deltagelse i et stort fellesskap. Men så er det de negative sidene. Nøden, svindelen, forfallet, kaoset. Uverdigheten.

Rettigheter uten plikter

For Bacon sa også at «den som reiser til et land uten å ha kjennskap til dets språk, går i skole og er ikke på reise». Han hadde rett i det også, og illustrerer med det et av paradoksene med romanifolkets tilstedeværelse: kravet om rettigheter uten plikter. Som ikke er helt ulikt et krav om lønn uten arbeid. Det spesielle i Norge er at det ikke er romanifolket selv som krever dette, men norske debattanter som mener å vite alles beste.

Forskjellen på en del av oss som engasjerer oss i dette er at noen har erfaring med Romania, andre har det ikke.

Anlov Peter Mathiesen, redaktør i =Oslo

En kultur så fremmed, så fjern fra vår egen at den nesten er umulig å forstå. Men forstå den, skal vi, må vi. På veien mot innsikt mener vi mye rart, også undertegnede. Forskjellen på en del av oss som engasjerer oss i dette er at noen har erfaring med Romania, andre har det ikke. Noen har erfaring med tigging, narkomane, hjemløshet og gatejustis. De fleste har det ikke.

LES: – Still krav til romfolket

Kamp om godene

For å ta en grunnleggende, men glemt sannhet først: Det er knapphet om godene på gata. Eller «smulene», for å være langt mer presis. Dette er ingen floskel, men et kaldt faktum. Det er en tilmålt mengde verdier å hente ut fra publikum. En tilmålt mengde kvadratmeter å tigge fra, eller selge produkter. Det er denne fysiske virkeligheten vi er nødt til å ta stilling til, selv om vi måtte mislike den aldri så mye. Putter du for mange desperate sjeler inn i et lite rom, går det galt. Det er selvinnlysende, og burde ikke være noe vi må kaste bort tid på å debattere.

Putter du for mange desperate sjeler inn i et lite rom, går det galt.

Anlov Peter Mathiesen, redaktør i =Oslo

Mange tror dessverre at problemet lar seg trylle vekk bare vi snakker pent nok. Vi finner representanter for denne skadelige illusjonen i Kirkens Bymisjon, ytre venstreside og dessverre også blant mennesker som kaller seg forskere. Denne ytterliggående gruppen synser mye, og håper at om vi bare lukker øynene og nynner en fin melodi, så forsvinner alt det slemme i verden.

Skadelig

Denne blåse-på-såret-mentaliteten er ikke bare uten mening, den er også direkte skadelig. Her forfektes propagandaen om at det ikke finnes bakmenn, at det ikke er snakk om menneskehandel. Samt ideen om at rumenere i Norge er mennesker i den ytterste nød. Det er ikke uten videre sant.

Her forfektes propagandaen om at det ikke finnes bakmenn, at det ikke er snakk om menneskehandel.

Anlov Peter Mathiesen, redaktør i =Oslo

Men for all del, det tråkkes like feil i den andre enden av skalaen, på den ytre høyresiden. Der det går sport i å kriminalisere, forfølge, og der ordet «deportere» faktisk er gangbart. Der justis ikke lenger er en vekt vi skal behandle med skånsom klokskap, men et sverd som skal svinges mest mulig. Dette skader like mye som den misforståtte moralismen. Men for tiden er det sistnevnte som har lagt sin klamme, senete hånd på offentligheten. Derfor skal jeg også fokusere mest på denne.

HØR: «En sigøynermammas klassereise»

Moraltåka

Det er underlig at selv beleste og høyt utdannede personer kan gå seg blind i moraltåka. Det henger nok sammen med at den territoriale konflikten mellom gruppene på gata representerer en form for konflikt som er ny for oss. For det er i realiteten snakk om en overbefolkning av byrommet som kan sammenlignes med realiteter vi kun kjenner til gjennom nyhetene fra fjerne himmelstrøk. Kanskje da ikke så rart likevel, at selv såkalte intelligente folk kan tråkke feil.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter

Men likevel, det er støtende å se deler av en kulturell elite bruke narkomane og romanifolk som brikker i sitt eget intime og moralske skyggespill. Ikke i virkeligheten, men i eget hode. Så glemmer man at brikkene ikke er av treverk, men av sjel og legeme. I narkomanes tilfelle ofte på slutten av et uverdig liv som fortsatt står til å redde. At denne formen for pervertert moralisme faktisk skader alle involverte parter, betyr lite for idealisten.

Ekskluderer de narkomane

Bakteppet de fleste glemmer, er at norske narkomane er en syk gruppe med enorm dødelighet. Noe om lag 4000 døde på 15 år vitner om. Sykeligheten som ligger bak denne høye summen lar seg ikke tallfeste. Det er denne gruppen mange ønsker å utsette for en grotesk territoriell kamp. For å tekkes sine egne moralteorier, om enn aldri så fjerne fra virkeligheten. Utelukkende for å tilfredsstille seg selv.

Narkomane var i ferd med å bygge opp en unik tillit gjennom salg av gatemagasiner.

Anlov Peter Mathiesen, redaktør i =Oslo

Denne syke gruppen mennesker var derimot i ferd med å få til noe helt unikt. De var i ferd med å bygge seg opp en arbeidsplass. Narkomane var i ferd med å bygge opp en unik tillit gjennom salg av gatemagasiner. En tillit som raskt kan gå tapt om det nye plagiatproduktet «Folk er folk» fortsetter å ekskludere de narkomane selgerne.

For oss som ikke bor på gata kan dette høres ut som en bagatell. Det er derimot en aldri så liten menneskelig tragedie for de tusener det gjelder. Som aldri tidligere har hatt en slik mulighet til ærlig arbeid. Og deres hundretusener av pårørende.

FØLG: Ytring på Facebook

Feilslått «storsinnethet»

Hadde dette gått på bekostning av kreftpasienter eller en annen stuerein gruppe, ville alle og enhver sett hvor galt det var. Men fordi det er skitne sentrumsnarkomane er det mindre viktig. Da ser man heller sitt snitt til å påføre verden sin egen idealisme og tåkemoral. Gjennom en konkurranse i å vise «storsinnethet» mot tilreisende tiggere. Slik forstått er byrommet en skueplass for en etisk strid. Med tiggere som kanonføde, og norske narkomane som krigens første ofre.

Intellektuelle, akademikere og falske humanister ønsker å gjøre knappe goder enda knappere. I sitt eget hode har de bygget forestillinger om en misforstått territoriell moral. Som gir seg utslag i at man etisk sett ikke har noe annet valg enn å si ja takk, vi ønsker så mange romanitiggere på gata som mulig. Om de er reelt trengende eller ei, betyr intet. Om de oppfører seg som de skal, betyr desto mindre. Og om det rammer de som var der fra før av, så er det kun en bagatell.

Kronikkforfatteren er også styreleder i Fagpressens redaktørforening (FRF).