Nå for tiden går det nesten ikke en dag uten at vi for høre hvor dårlig de har det i oljenæringen, og om oljearbeidere som blir sagt opp eller permittert. Eksperter og politikere sier at vi må regne med at det vil bli mange flere offshore-arbeidere som kommer til å havne i arbeidsledighet på land.
Men trenger det å være sånn? Selv om man ikke kan jobbe i havet lenger så burde det være mulig å få seg jobb på land. Jeg mener det er nok jobber til alle i dette landet som vil ha arbeid.
Jeg hadde min første offshore-jobb i 1991. Da jeg reiste ut på "Veslefrikk" plattformen var det som å komme til en ny verden, og jeg fant fort ut at dette var et liv jeg kunne like. Siden har jeg jobbet med en lang rekke oppgaver offshore. Jeg har stått på dørken, hengt i tau i boretårnene og klatret i stillaser, og har jobbet med inspeksjon, maling, elektro og mekanisk arbeid. Hele tiden sammen med mange dyktige og allsidige kolleger, som skaffet seg tilsvarende allsidig bakgrunn gjennom de mange og varierte arbeidsoppgaver man må løse på en oljerigg.
En jobb blir til flere
I friperiodene på land valgte jeg også å jobbe, kjørte blant annet taxi og minibuss. Men etter hvert begynte jeg å se etter oppgaver på land hvor jeg kunne gjøre de samme tingene som jeg trivdes med offshore. Jeg hadde tidligere opprettet et enmannsforetak. Dette fortsatte under nytt virke, og dermed var jeg i gang. Da jeg i 2014 sa farvel til Nordsjøen, var jeg i full jobb i egen bedrift.
I offshore-bransjen var det daglig rutine om å observere/rapportere om hendelser og ting som bør ordnes eller forbedres ute på installasjonene. Dette blir målt, og gode observasjoner blir premiert. Kvalitet er avgjørende i alle ledd. Det er også viktig å understreke at dette samtidig genererer flere jobber.
Mitt forholdsvis nyetablerte firma genererer også flere jobber. For øyeblikket flere enn vi klarer å dekke med våre for tida tre ansatte. Når arbeidstilfanget øker, tyder det vel på at vi gjør noe riktig, og at kundene er fornøyd. En jobb blir ofte til flere.
Følg debatten: Ytring på Facebook og Twitter
Den som leter, finner
I min verden er det jobber å få overalt, hvis man er fleksibel. Jeg er ofte inne på forskjellige anbudssider på internett. Der kryr det av oppdrag. Mange av har ligget der lenge, men har få eller ingen svar.
For en stund siden hadde jeg ute en stillingsannonse. De aller fleste som søkte var utlendinger som ikke var kvalifisert og heller ikke kunne snakke norsk.
Samtidig har jeg tilbudt fire arbeidsføre folk jobb, men de har takket nei, selv om de har vært godt kvalifisert. Så flere av dem som hjelper meg er oljearbeidere og fiskere som jobber for meg i friperioden, slik jeg selv gjorde tidligere. Samt et par pensjonister.
Folk som er glad i å jobbe, men kanskje ikke de som trenger det mest for å få endene til å møtes.
Still krav
Fra mitt ståsted som både arbeider og leder for en liten bedrift, virker det som om det stilles for få krav til de arbeidsledige. Det ser ut til at det er for lett å etablere seg en tilværelse der man etter en periode ikke har tid til å ta jobber som eventuelt blir tilbudt.
Det er mye som kreves av et lite firma. Moms og skatt skal betales punktlig, og staten skal ha sine penger selv om ikke jeg har fått dem fra kunden. Innimellom tenker jeg; «Hvorfor gidder jeg dette? Hva er takken, jeg får inn mange hundre tusen kroner til staten i året, og er jeg et par uker sen med innbetaling av moms eller skatt får jeg brev hvor de truer med utpanting».
Alle kan ikke starte en egen håndverksbedrift, eller jobbe på tak, hogge trær og bygge stillas. Men det finnes altså andre typer arbeid som folk i normal form kan utføre. Friske og arbeidsføre folk må være villige til å jobbe med noe helt annet enn det de tidligere har gjort. I hvert fall i en periode, mens man leter etter ny jobb på et arbeidsfelt som kanskje passer bedre til utdannelse, tidligere yrke og andre interesser.
Det er en masse arbeidsoppgaver som skal løses. Det er bare å ta dem.
