Jeg følte meg mindre norsk i bunad

I speilet så jeg en jente med mørkt hår og mørke øyne. Men det var noe som ikke stemte.

Det var den tunge nasjonaldrakten, som hang som en sekk på meg. Jeg var 15 år og skulle konfirmeres.

Jeg forsøkte å rette meg opp i ryggen, for å se om det føltes mer riktig. Jeg er norsk, men hvorfor kjentes det så feil å ha på bunad?

Ville bli norsk

Episoden foran speilet skjedde for 21 år siden.

Jeg er født og adoptert fra Costa Rica. Da jeg var seks år, så jeg for første gang litt av Norge. Fra flyvinduet. Vi landet på Fornebu, og ble en ny familie på fem.

Siden jeg kom til Norge, har det vært én ting som har vært viktig for meg: Jeg ville bli norsk med en gang.

Alt var nytt for meg: språket, været og kulturen. Men på mange måter hadde jeg ikke noe valg. Jeg skulle tilpasse meg min nye familie og jeg skulle lære meg alt det nordmenn sto for. Alt fra norske ord og uttrykk, hyttelivet og å hilse på fremmede på fjellturer.

Jeg ville bli norsk for å ikke skille meg ut.

Identitetskræsj

Slekten på min fars side er fra Brøttum, sørøst for Lillehammer. Foreldrene mine syntes det var riktig at jeg skulle få en bunad fra Gudbrandsdalen til min egen konfirmasjon. Selv jublet jeg ikke av begeistring da de la frem forslaget. Jeg ønsket meg ikke bunad.

For meg representerer bunaden det urnorske og nasjonal stolthet. Det er noe høytidelig ved festantrekket. Selv følte jeg meg som det motsatte da jeg var 15.

Jeg var usikker på hvem jeg var, og hva jeg sto for.

Bunaden viser at man har en egen identitet. Hadde jeg det? Hvorfor skulle jeg ha bunad når jeg ikke følte meg klar for å gå i den?

Ofte viser bunaden hvor du kommer fra. Ikke sjelden kommer spørsmålet: «Hvor er bunaden din fra?». I hodet mitt omformulerte jeg det samme spørsmålet: «Hvor er du fra?».

Det hadde jeg ikke noe klart svar på.

Speilbildet skurret

Konfirmasjonsdagen kom. Alt var klart for den store dagen. Jeg husker at jeg fikk hjelp av mamma til å få på meg bunaden, fordi jeg synes det var vanskelig å ta den på selv.

Det var et rart plagg. Tungt. Jeg hadde aldri hatt på meg noe liknende før. Og den klødde.

Broderiene syntes jeg ikke var spesielt vakre. Jeg var mer i alderen for lettere klær og glitter.

Da jeg så meg i speilet, kjente jeg meg ikke helt igjen. Den jenta jeg følte at jeg var, stemte ikke med jenta jeg så i speilet. Bildene passet ikke sammen, det var to identiteter som kolliderte.

Inni meg følte jeg meg norsk, men i speilbildet så jeg ikke en norsk jente.

Det ble helt feil og rart at jeg, som hadde mørke øyne, brun hud og svart hår, skulle bære dette plagget. Selv i sangen Norge i rødt, hvitt og blått synger alle på 17. mai: Hennes øyne er blå som fiolen, hun er flagget som vaier i vind.

Det føltes som at bunaden gjorde at jeg plutselig følte meg mindre norsk.

Ingen kunne se reaksjonen min. Jeg bare sto der, rett opp og ned. Men jeg ønsket bare å ta av meg bunaden så raskt som mulig.

Speilet lyver ikke

21 år senere henger bunaden fortsatt i skapet mitt. Nøyaktig den samme som jeg fikk til konfirmasjonen min.

Det tok mange år før jeg ble komfortabel med å bruke den. Sakte, men sikkert er det blitt en festdrakt som jeg elsker å ha på meg. En festdrakt som jeg også ønsker at mine barn skal benytte når de blir voksne.

Det er først nå, når jeg er godt voksen og har funnet min vei og identitet, at jeg bærer bunaden med stolthet og respekt.

I dag ser jeg en flott, norsk jente i speilet.

Speilet lyver ikke, tenkte jeg som 15-åring. Det samme tenker jeg i dag.

At bunaden representerer det norske, det tradisjonelle og vår norske historie, gjør meg ingenting. Jeg er stolt av å være norsk, og jeg er stolt over å gå i bunad.