For barn som blir registrert i kirken uten foreldrenes samtykke, for skoleelever som opplever at gudstjenester er en del av opplæringen og for lokalsamfunn som må prioritere Den norske kirke foran viktige satsninger på kultur eller skole, lever statskirken i beste velgående.
Hvis du er av den oppfatning at stat og kirke er skilt i Norge er det stor sjanse for at du sitter på Stortinget. Avisa Vårt Land gjengir 2. desember en undersøkelse utført av Norstat som viser at kun en av tre i Norge opplever at stat og kirke er skilt. Heller ikke representanter for Den norske kirke opplever noe skille mellom staten og Den norske kirke.
Ingen avvikling
«I dag avvikles statskirken» var overskriften i mange aviser i mai 2012 da Grunnloven ble endret. Retorikken om at stat og kirke-forliket betød slutten for statskirken hadde åpenbart trengt gjennom til landets redaksjoner. Blant annet bestod endringene i å erstatte formuleringen i Grunnloven om at "Den evangelisk-lutherske religion forbliver Statens offentlige Religion" med følgende formulering: «Den norske Kirke, en evangelisk-luthersk Kirke, forbliver Norges Folkekirke og understøttes som sådan av staten».
Det man gjorde var å fjerne en formulering om hvilken religion staten skulle ha, og i stedet presisere hvilken konkret religiøs organisasjon som skulle understøttes av den norske staten. Dermed ble Den norske kirkes posisjon ytterligere styrket i Norge, og situasjonen det motsatte av overskriftene om en vellykket skilsmisse.
Fortellingen stemmer ikke med virkeligheten
Regjeringen prøver tydeligvis på å gjenta en gammel suksessoppskrift med høringen som de har kalt «staten og Den norske kirke- et tydelig skille». Til tross for at denne inneholder forbedringer fra dagens situasjon er det langt fra noe skille.
Den lovbestemte tilhørighetsordningen gjør fortsatt at barn regnes inn under Den norske kirke selv om de ikke er døpt, så sant en av foreldrene er medlem. Stat og kommune finansierer fortsatt Den norske kirke ved egne poster på sine budsjetter, og gudstjenester har fortsatt en naturlig plass i fellesinstitusjoner som skoler og forsvar. En av de positive endringene i høringsbrevet er å gi Den norske kirke arbeidsgiveransvar for sine egne ansatte, men selv her føler staten for å lovfeste prestetettheten som Den norske kirke er nødt til å operere med.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Kutt særprivilegiene
Hvis man mener alvor med å skille stat og kirke er tiden overmoden for å slutte å behandle Den norske kirke som et departement eller statlig foretak. Opphevelse av særprivilegier er nødt til å gå hånd i hånd med økt frihet til selv å ta avgjørelser om sine indre anliggender.
Hvis man virkelig ønsker å gå i retning av et skille bør staten først og fremst ha et ansvar for å legge til rette for at religionsfriheten respekteres. Det er vanskelig å se for seg at staten skal kutte alle økonomiske bånd til Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn, men på sikt vil man ikke komme utenom å legge mer av ansvaret for finansieringen over på organisasjonene selv. Den særegne ordningen med at Den norske kirke har egne poster på budsjettene til stat og kommune må naturligvis også opphøre som en naturlig del av likestillingen mellom de ulike tros- og livssynsorganisasjonene.
Lang vei å gå
Etter diverse politiske runder med uttalt målsetning om å skille stat og kirke er det en lang vei igjen å gå. Det er enklere å komme med politiske programformuleringer enn å følge opp med konkrete tiltak som likestiller alle tros- og livssynssamfunn.
At politikerne fortsatt snakker høyt om «et tydelig skille» skjønner jeg godt. Alt annet enn et vanntett skille mellom stat og religion er pinlig for et moderne samfunn. Folk flest har imidlertid fått med seg at politikernes snakk om skille foreløpig blir med prat. Trygve W. Jordheim, tro -og kirke redaktør i Vårt Land, sier det godt når han skriver om samme tema (2.desember): «det meste er som før».
