Det har blitt en gjenganger å beskylde Fremskrittspartiet for å trekke fram «innvandringskortet» når det nærmer seg valg. Partiets restriktive innvandringsposisjon blir omtalt som populistisk og opportunistisk. Partiene fra sentrum og venstre tar til orde for større raushet. De støttes opp av de fleste kommentatorer og den humanitære lobbyen. I Danmark ser debatten litt annerledes ut. Dansk Flygtninghjælps generalsekretær Andreas Kamm advarer mot at vestlige samfunn kan ødelegge seg selv om de tar imot for mange.
Underliggende trend
Flyktningkrisen påvirker en underliggende trend. Så sent som på 1970-tallet var andelen med innvandrerbakgrunn i Norge bare 2,5 %. I 2015 er tallet ca. 15 %. Uten enda strengere tiltak ved grensene er det sannsynlig at andelen som i en praktisk forstand kan forstås som etniske nordmenn faller under 50 % i dette hundreåret. I analysen av ikke-vestlige land er det vanlig å mene at multietniske stater er ustabile og skjøre og drevet av en identitetsbasert politisk kultur hvor mange spørsmål underordnes gruppetilhørighet.
Les også: Alle barn liker klistremerker
Er Dansk Flygtninghjælp inne på noe?
Det tas enten for gitt, eller er nesten tabu. Men hvorfor skulle europeiske land være unntatt fra en slik sårbarhet som andre multietniske land opplever? Noen forhold kan nok tale for større motstandskraft i vestlige samfunn mot opprivende tendenser. Men det finnes ingen garantier. Er Dansk Flygtninghjælp derfor inne på noe som vi i det minste burde tillate oss å vurdere og diskutere på en saklig og nøktern måte?
Dragningen mot Europa kommer neppe til å ta slutt. Ressursknapphet og klimaendringer vil legge økonomisk vekst og velstand under press, spesielt i allerede skjøre stater. Epoken er også forbi da Vesten foretok humanitære intervensjoner og sendte soldater i store antall for å stabilisere og gjenoppbygge krigsherjede land. Tilbake står et økende antall samfunn uten samlende ideologier og utsikter til stabilitet og økonomisk trygghet. Det er ikke urimelig å anta at de som kan, vil forsøke å emigrere, så lenge noen er villige til å ta imot dem.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter
Kunstig polarisering
Det er gode grunner til å dyrke evnen til empati og overnasjonal solidaritet. Men dilemmaet er at vi samtidig må erkjenne at det trolig er en kritisk grense for hvor mange vi kan ta inn i Norge før selve kilden til velstanden bryter sammen. Og uten egen velstand, ingen systematisk empati. Beklageligvis er det slik at det antallet et rikt land som Norge kan absorbere, er uavhengig av behovet «der ute».
Den norske innvandringsdebatten er til dels uærlig og ufin, og det oppstår en kunstig polarisering. De fleste forstår at uten kraftige restriksjoner vil mottaksevnen oversvømmes og mottakerlandets egne innbyggere vil få redusert levestandard og utsettes for sikkerhetsrisiko. De «rause» kan basere seg på at noen andre vil stå fram og gjøre døren smalere enn dem selv. Den liberale holdningen er sikkert stort sett genuin, men faktum er at mange ikke trenger å vurdere de faktiske konsekvensene av sin egen sjenerøse innstilling.
Heve standarden på debatten
Økende innvandring må ikke føre til konflikt og ustabilitet i europeiske land, men det kan ikke utelukkes. Med tanke på usikkerheten knyttet til konsekvensene, er det påfallende at det knapt blir diskutert om innvandrings- og befolkningspolitikken burde styres etter langsiktige måltall. Begynner vi å tenke slik, vil det også måtte settes en langsiktig kvote som den årlige innvandringen må justeres etter. Kanskje det kunne ansvarliggjøre og heve den intellektuelle standarden på innvandringsdebatten slik vi opplever den i dag.
