De siste par dagene, med alt oppstyret rundt Nobelprisen, har alle hatt noe å si om Malala Yousafzai.
Politikerne har brukt henne til å videreføre sine egne agendaer. De liberale fascistene sutret om sine hjertesaker og journalister brukte henne til å fremme sine egne agendaer i debattene rundt tenåringen.
Noen skribenter skrev satiriske artikler som ble tatt for alvorlig. Andre skrev alvorlige artikler som ikke ble tatt på alvor. Mye og mangt ble diskutert i artikler som prøvde å komplisere en debatt som egentlig alltid har vært enkel.
Og nå, mens jeg skriver denne artikkelen, kommer jeg til å gi deg et helt likefrem og enkelt perspektiv. Et perspektiv du ikke kommer til å finne i noen andre artikler om Malala.
Jeg kommer ikke til å reagere om du kaller meg kvinnehater, fundamentalist, jihadist eller konspirasjonsteoretiker. Jeg har ingen problemer med å innrømme at jeg er alt dette. Og derfor skal jeg fortelle deg hvorfor jeg hater Malala sans pretensjoner. Jeg skal gi deg det helt ærlige og sannferdige synet til en ekte pakistaner.
Medaljens forside
Hvor mye en pakistaner hater noen, avhenger av hvor lett det er å hate dem. Og få individer er så lette å hate som Malala Yousafzai.
Her har du en jente, ikke engang gammel nok til å ha førerkort engang, som står imot Pakistans største fiende uten å kjenne et snev av frykt.
Hun blir skutt i hodet. Ikke fordi hun kjemper for en nasjonalistisk agenda, men for noe alle liker: utdannelse.
For sitt bemerkelsesverdige mot oppnår hun anerkjennelse verden over, taler til en global befolkning i FN, møter den amerikanske presidenten og er på mange måter det eneste positive som dette landet har produsert de siste årene.
Det virker på mange måter mer som en inspirerende historie enn en oppskrift for hat. Så la oss heller prøve å se på medaljens bakside.
Medaljens bakside
Her har du en jente, ikke gammel nok til å ha førerkort engang, som stiller seg på samme side som Pakistans største fiende for å bringe sin egen nasjon i vanry uten å kjenne et snev av skam.
Hun later som om hun blir skutt i hodet, så hun kan hjelpe Vesten til å videreføre sin egen agenda under dekke av å forsvare noe alle liker, utdannelse.
For sine bemerkelsesverdige skuespillerevner får hun verdensomspennende anerkjennelse, taler til et globalt publikum i FN, møter den amerikanske presidenten, og får late som om hun er det eneste positive som dette landet har produsert de siste årene.
Hvilken side av medaljen er det lettest å tro på?
Og nå er det viktig å forstå at jeg ikke mener lettere i den forstand at det gir mer mening. Jeg mener: Hvilket av de to argumentene er det praktisk lettest å tro på, for en gjennomsnittlig pakistaner som meg?
Mine kvinnehatende idealer
Tror du at det er lett for meg å akseptere at dem som bærer min religions flagg er mine fiender? Tror du at det er lett for meg å akseptere at en 16 år gammel jente fryktløst talte dette landets største trussel midt imot, mens menn som jeg var altfor opptatt med å lage unnskyldninger for «frihetsforkjemperne»?
Tror du helt ærlig at det er lett for meg å akseptere at en ung jente fra våre trakter, med alle de sosiale handikapene man kan forestille seg, helt alene kan orkestrere en global oppvåkning? Tanken river de sjåvinistiske, diskriminerende, kvinnehatende idealer jeg har vokst opp med i fillebiter.
Kvinners plass er på kjøkkenet
Hvordan kan jeg akseptere Malala som en helt, når hennes taler ikke har religiøst innhold, ikke har en nasjonalistisk agenda? Hvordan kan jeg regne henne som min framtidige leder når ingenting hun sier eller gjør gir meg en falsk fornemmelse av min egen overlegenhet, som muslim eller pakistaner?
Hvordan kan jeg akseptere at en ung jente var i stand til å sette søkelyset på våre egentlige fiender, når voksne menn i Parlamentet er mer opptatt av å være venner med dem?
Hvordan kan jeg fryde meg over Malalas verdensomspennende suksess når jeg hele livet har lært at en jentes plass er i kjøkkenet? Det kan jeg ikke.
Religionen jeg følger er iboende kvinnefiendtlig. Samfunnet jeg lever i er fullstendig mannsdominert. Skal jeg plutselig, ut av det blå, spontant forstå idealer om likestilling av kvinner og menn?
Hvorfor tror du vi synes det er en million ganger lettere å kalle Aafia Siddiqui for «Pakistans datter». Da hun ble arrestert for sin rolle i Al Qaida var det en fortelling om et offer, blandet sammen med litt jihad. Det er sånn vi liker å tenke på våre døtre: skrøpelige, sårbare og evig avhengige av en av de mannlige vokterne i livet deres.
Så fortell meg dette: Hvem er det lettere for meg å tenke på som nasjonens datter? En som jeg kan beskytte fra de vantros sammensvergelser, eller en jeg ser menge seg med de vantro? Gi meg navnet på en kvinne som vi har tatt på alvor som vår representant ute i verden.
Benazir Bhutto? Men hun var jo alltid Zulfiqar Ali Bhuttos datter, var hun ikke? Hvordan skal vi spore vår strålende, mannlige DNA så vi kan rettferdiggjøre at Malala får til det hun gjør? Det er lettere å hate henne.
Derfor hater jeg Malala
Skjønner du fortsatt ikke hvorfor jeg ikke gjennomgår en slitsom, ideologisk forandring? Hvorfor jeg ikke bare kaster fra meg de idealene jeg har tilbrakt et helt liv med? Hvorfor det er en million ganger lettere å bare godta konspirasjonsteoriene?
Jeg hater Malala fordi det er det som er det klart letteste.
Jeg hater Malala fordi da trenger jeg ikke å se meg selv i speilet.
Jeg hater Malala fordi da kan jeg bli ved med å stikke mitt hode i sanden.
Jeg hater Malala fordi da vil det å få min datter gift fortsatt være mitt eneste ansvar overfor henne.
Jeg hater Malala fordi da trenger jeg ikke å angre på alle de gangene min mor matet meg med sine egne hender, mens min søster tok oppvasken.
Jeg hater Malala fordi det hjelper meg til å sove godt om natten, uten at min følelse av overlegenhet blir knust.
Denne kronikken ble første gang publisert i november 2013 i Viewpoint online. Den er oversatt av redaksjonen og publisert med tillatelse fra forfatteren.
