Amerikanske Emily Mason har fått mye støtte for et debattinnlegg i Bergens Tidende, hvor hun langer ut mot overlegne og uhøflige nordmenn. De er kalde, lite hjelpsomme og klarer bare å etablere sosiale relasjoner når de er fulle. Som om denne knusende dommen fra en amerikansk tenåring ikke er ille nok, fins det en internasjonal rapport som støtter henne. Her havner Norge like langt nede på listen som Kasakhstan, Etiopia, Burundi og Spania, plass 59 av 140, når det gjelder hvor godt turister blir tatt imot.
Transportetikette
Som en tysker som har bodd i Norge litt lenger enn Emily, i seks år, har jeg selvfølgelig også opplevd min andel uhøflighet og mangel på medmenneskelighet (i mitt tilfelle på Oslos sosiale møtesteder). Jeg har, for eksempel, sluttet å telle hvor mange ganger blodet mitt begynner å koke over hovedstadens innbyggeres manglende evne til å gjennomføre et passasjerbytte på T-banen (først lar vi gå folk av, så kan andre stige på!).
Men etter noen år med ufrivillige sosialstudier på plattformen konkluderer jeg med at denne typen dårlig oppførsel ikke nødvendigvis er genuin uhøflighet, men kanskje mer skyldes en interessant blanding av mangel på urbanitet og det å være konfliktsky. Uansett, å prøve å belære medpassasjerer i sosial etikette på offentlig transport kan føre til mye rødming og pinlige blikk ned i gulvet – kanskje var det også litt taktisk uklokt av meg å gjøre det skrikende på tysk?
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
Naturgitt mentalitet?
Vi befinner oss selvsagt i en diskurs hvor personlige opplevelser blir fremstilt som nasjonale stereotypier og det er kanskje smart å være litt ydmyk, i tillegg til å undersøke nærmere hvor disse stereotypiene egentlig kommer fra. Statsviter Benedict Anderson («Imagined communities») og historiker Eric Hobsbawn («Invented traditions») påpeker begge at mye av et folkeslags mentalitet, som er antatt å være «naturgitt», egentlig er sosiokulturelle og politisk motiverte konstruksjoner laget for å etablere maktstrukturer og hierarkier, spesielt relatert til nasjonalstatens dannelsesepoke.
Men – jeg innrømmer det – det er jo litt kjedelig, så, greit, nordmenn er uhøflige, franskmenn er gode i senga, britene har en god humoristisk sans og tyskere har det ikke.
Parade av floskler
Likevel vil jeg komme med en innvending. Det er selvfølgelig hyggelig med et smil på bussen av og til, men hvor mye angloamerikansk høflighet og smalltalk kan man egentlig tåle? Jeg var nylig i USA, og ble mentalt sliten da atter en kelner kjedsommelig over cappuccinoen spurte «How are you today?», uten å forvente et oppriktig svar. Når kommunikasjon og sosial interaksjon reduseres til en parade av floskler, foretrekker jeg faktisk litt ærlig europeisk muggenhet.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Selv om Emily har et poeng eller to hva angår nordmenn (og jeg føyer til at alkohol er for dyrt, veiene er for dårlige og det er en dårlig idé å borre etter olje i Lofoten), vil jeg støtte dere og oppfordre alle til å omfavne et dårlig nasjonalt image. Stol på meg, jeg er tysk og vet hva jeg snakker om. Når man har startet to verdenskriger og begått folkemord, kan man egentlig bare overraske positivt. Under fotball-VM i Tyskland i 2006 ble utallige turister spurt om hvordan de likte seg i landet i hyppige, uunngåelige innslag i media. Jeg la da merke til en prosentuell høy bruk av formuleringen «det er mye hyggeligere her enn vi trodde». Hva var egentlig deres konkrete forventning? Panservogner i gatene?
Og forresten – som Emily dessverre bokstavelig talt fikk føle på kroppen – kan det faktisk være livsfarlig her til lands å løfte blikket når man i årets seks av tolv måneder må manøvrere seg over isbelagte gater og veier. Egen sikkerhet kommer tross alt først.
