Arne Berggren er fast spaltist i Ytring, på radio og nett.
La meg for sikkerhets skyld bare understreke at Harvey Weinstein sannsynligvis fortjener alt som skjer med ham. Men la oss være ærlige. Mediebransjen og kulturlivet har alltid vært gjennomseksualisert. Til tider er det en del av luften vi puster i, selve omgangstonen.
Jeg tror jeg kjenner musikkbransjen relativt godt. Og forlagsbransjen, film- og tv-bransjen, reklamebransjen og teateret. Ja, jøss, der er det mye svinaktig oppførsel, men fra begge sider, altså kvinner og menn – selv om menn er verst, som vanlig.
Første gang jeg ble utsatt for det jeg nå forstår er et overgrep, var da en homofil mann ved et av landets største teatre, tjue år eldre enn meg, dyttet meg ned over en buffé på et hotell og sa at han ville ta meg bakfra. Vi lo godt av det, begge to. Dette var hans legendariske måte å hilse nykommere på.
En annen gang var det en profilert skuespiller i femtiårsalderen, kvinnelig, som tok hendene mine og spurte om jeg ville kjenne på puppene hennes under en leseprøve. Jeg innrømmer at jeg gjorde det, og jeg innrømmer at jeg lo da to kjente mannlige skuespillere trakk ned buksene på hver sin side av scenen og viste frem tissen under en kvinnelig skuespillers emosjonelle monolog, uten at publikum ante hva som foregikk.
Under en tv-produksjon kom en regissør inn til meg på kontoret, og sa at hun var så kåt at jeg måtte skaffe vadestøvler før hun skulle sprute ned skrivebordet mitt. Drøyt? Ja. Overgrep? Nei.
Under arbeid med barne-tv var det premierefest og en kvinnelig skuespiller løper inn i rommet og sier hun må ligge med noen straks, og tar tak i en ung mann, rett fra teaterskolen, drar ham inn på soverommet.
Tonen er i det hele tatt tøff, til tider litt for tøff og seksualisert, kanskje. Vi må gjerne skjerpe oss, men sånn har det vært, og alle har visst det – i en bransje proppfull av tillitsvalgte, fagforeninger, verneombud, anonyme postkasser og allmøter.
Jeg kan godta at det var vrient å si fra om mulige overgrep for tretti år siden, men skal vi godta at noen sier at de var redd for å si fra om overgrep av hensyn til karrieren sin, i 2017? All varsling er og skal være forbundet med en viss grad av ubehag.
Jeg sier ikke at menn ikke skal skjerpe seg. Men når selveste Judi Dench altså har dradd ned skjørtet og vist frem rumpa si med en "Harvey Weinstein-tatovering" på en restaurant, sier det litt om den generelle omgangstonen i disse bransjene.
Følg NRK Debatt på og
Det kan godt være den kvinnelige poeten som debuterte med en diktsamling på Aschehoug en gang for tjue år siden, angrer på at hun klatret over bordet og sa til en redaktør at hun tenkte at akkurat han ville hun ligge med og at hun hadde planlagt det lenge, men sjansen for at hun ikke engang husker det er stor, og det var knapt noen som hevet et øyenbryn.
I norsk offentlighet sliter vi fortsatt med å diskutere om Alf Prøysen var homofil.
Da skal vi passe oss veldig for å gjøre som i USA med moraliserende outing, gapestokk og det klissete hykleriet vi ser fra menn og kvinner som har hatt posisjoner i en gjennomseksualisert bransje, men aldri sagt fra.
Når noen av Hollywoods mektigste kvinner har holdt kjeft, sier det kanskje mer om deres holdninger og kynisme, enn menns faktiske makt over dem.
Menn er trash til tider, men kvinner har sluppet påfallende lett fra det, vil jeg påstå. Det er på tide å ta en alvorsprat på kammersene i disse bransjene. Men: Karer – å slenge litt mindre med tissen, tror jeg kan være et godt tips, uansett. Inntil videre.
