Søndag hadde «anonym» en kronikk i NRK Ytring. En kronikk om skam, om ensomhet og manglende tilhørighet. En kronikk som traff mange, og som ble delt og kommentert, igjen og igjen, fordi den var gjenkjennelig.
Vi er mange som har kjent på skammen. Mange strever fortsatt med den. Alene. Og hver for oss.
Handler ikke om skyld
Skam er noe annet enn skyld. Skyld kommer når du har gjort noe galt, eller latt være å gjøre noe du burde ha gjort. Det er en nyttig følelse. Uten skyld vil samfunnet gradvis forråes, det er sunt for oss som enkeltmennesker og for samfunnet som helhet at vi kjenner ubehag når vi har såret, krenket eller skadet andre med det vi gjorde eller unnlot å gjøre. Det kan være ubehagelig, men det er nyttig. Det gir oss en mulighet for å rydde opp, og for å gjøre noe annerledes neste gang. Men det virker på skyld, ikke på skam.
Skammen er annerledes. Skammen handler ikke om å gjøre noe feil, men om å være feil. Den handler om at det vi er ikke er bra nok. Den kan ha mange røtter; mobbing, utfrysning, overgrep, forventningspress, forhold hjemme. Noen ganger har skammen gått i arv, og barn har overtatt foreldrenes skam over egne problemer; rus, vold, ensomhet, sykdom. Skammen handler om det dypeste i oss, og den handler om relasjonene mellom oss. Når skammen tar over, vil vi gjerne kompensere, som «anonym» beskriver det så godt; vi vil gjøre mer, prestere mer, bli mer vellykkede, flinkere, sterkere. Men det hjelper så lite. Uansett hvor mye du presterer, uansett hvor mye du oppnår, så står skammen der og sier: «Ok, du klarte det der. Men du er aldri bra nok. Og når de andre oppdager det, vil alt bli enda verre, fordi de vil avsløre hvor fæl du egentlig er».
Skam er ikke logisk
Skam mangler også fullstendig proporsjoner. Som «Anonym» skriver: «En forglemmelse av å sende en e-post eller ta en telefon kan gi våkenetter, sammenlåste kjever og tanker om døden». Hvis man tenker logisk, ser man at dødsstraff for en glemt e-post vel er litt overdrevent. Men skam er ikke logisk, for egentlig handler det jo ikke om en glemt e-post, den blir bare et symbol, en ny bekreftelse på at det er noe fundamentalt feil med deg. At du ikke duger. Til noe. Det er skammens kjerne.
Men skam snakker sjelden sant. Derfor blir det å prestere mer feil medisin for feil problem. De hundre sendte e-postene reparerer ikke skammen. For den handler om noe annet. Å gjøre noe annerledes hjelper mot skyld, hvis vi har gjort noe vi vil rette opp, men det hjelper ikke mot skam. For skammen er ikke vår.
Skylden hos den som krenker
Skam oppstår ofte når noen som har skyld ikke tar den. Hvis jeg sårer deg, ler av deg, krenker deg eller stenger deg ute fra felleskapet, så er det galt. Da bør jeg føle skyld. Hvis jeg ikke gjør det, hvis jeg ikke tar det ansvaret, så blir det «gale» flytende rundt i systemet. Og hvis den krenkede da er alene, uten støtte, kan «det gale» få plass der. Ikke som skyld, for den krenkede har ikke gjort noe galt, men som skam. Det er noe galt med meg.
Når den følelsen først har fått plass, kan den spre seg. Den kan påvirke relasjoner slik at vi lettere blir utsatt for flere krenkelser, og den kan få oss til å oppfatte krenkelser, og å ta på oss skam, i situasjoner hvor det egentlig ikke er noe galt. Og først og fremst kan den få oss til å unngå ærlig, oppriktig kontakt med andre mennesker, kontakt som kunne lindret skammen og fortalt oss at vi er bra nok som vi er.
«Positiv tenkning» sin stygge bakside
Skam handler om relasjoner mellom mennesker, og den handler om samfunn. I et samfunn med mye fokus på å være «perfekt» og sterk, får skammen bedre plass. Når mange mennesker skammer seg, blir vi opptatt av å vise en perfekt fasade – en fasade som kanskje forsterker andres skam og mislykkethet, uten at det på noen måte var hensikten. Dessuten er vi blitt veldig opptatt av å tenke positivt. «Du får det til hvis du bare prøver!» «Alt er mulig, hvis du bare vil!» Det er ikke sant. Alt er faktisk ikke mulig.
Ekte positiv psykologi har mange gode sider, men en ukritisk bruk av «positiv tenkning» i alle mulige sammenhenger har en ganske stygg bakside – den gjør all sårbarhet til et individuelt problem. «Han prøvde ikke nok». Kanskje sant av og til, andre ganger ikke.
Verden er urettferdig, og å gjøre all prestasjon til et spørsmål om individuell anstrengelse er ganske arrogant. Og slemt. Vi bør føle skyld når vi sier eller gjør ting som legger mer byrde på de som allerede strever. Ofte gjør vi ikke det. Og da vil skammen ta plass hos noen andre.
Del skammen!
Det er vanskelig å kvitte seg med skam alene. Men man kan ta et valg, si «dette er ikke mitt», ikke mitt alene. Det er første skritt. Og så kan man dele skammen med noen. Mange av oss opplever at vi da får støtte, for den vi egentlig er, for det vi tør vise frem. Da har skammen tapt. Terapi kan også være til hjelp, for noen, for å finne ut av hvor denne skammen oppsto, hvem sin skyld som ble min skam. Og for andre ting, som å få hjelp med de tankene og den angsten som skammen har gjort så umulig å dele. Når skylden blir plassert der den hører hjemme, og tanker og angst blir delt, blir skammen ofte mindre. For skammens vesen er at den er så hemmelig. Så privat. Den angår bare meg. Den kan ikke vises til noen.
«Anonym» skriver: «Den beste måten å holde dette skjult, er å late som om jeg er skapt for å være i full vigør og har struttende selvfølelse». Det stemmer sikkert. Men den beste måten å håndtere skam på, er ikke å skjule den. Den beste måten å håndtere psykiske vansker på, er heller ikke å skjule dem. Det er å dele det vanskelige. Og skammen. Og alt det som ikke er som vi ønsker. Ja, det er sårbart. Ja, det er skummelt. Men på sikt blir det bedre. Skam er oppstått i relasjoner, og kan heles gjennom relasjoner. Skam som skjules, vil vokse. Og ta mer og mer plass og fokus, til hele livet blir bare skam, og alt annet får mindre plass.
Skam som deles, i trygge og respektfulle relasjoner, vil minke. Da vil den ikke lenger være min private, hemmelige, altoverskyggende skam. Bare menneskelig sårbarhet og vanskelige relasjoner. Og det har vi alle.
