NRK Meny
Kronikk

Hva betyr det å ta ansvar?

Det er ingen plass i vår styreform for ansvarsforståelsen Stoltenberg viste i 22/7-høringen. Og opposisjonen har nok ikke skjønt fullt ut hvordan ansvarsplasseringen skjer, skriver Trond Nordby, professor i statsvitenskap.

Jens Stoltenberg i 22. juli-høringen

Skjønte stortingsrepresentantene egentlig hva de drev med, da de stilte spørsmål til Jens Stoltenberg under 22. juli-høringen?

Foto: Øijord, Thomas Winje / NTB scanpix

Begrepet «ansvar» rører ved sentralnerven i vår parlamentariske styreform. Likevel sendes ofte «ansvar» i politiske debatter rundt som en ølbolle. Mangel på bevissthet var påtakelig under de åpne høringene, avsluttet denne uka, om sviktende kriseberedskap og dårlig krisehåndtering under terrorangrepene 22. juli sist sommer.

To ansvarsbegrep

Under disse høringene ble begrepet «ansvar» brukt på to måter. Jens Stoltenberg bedyret at han tok ansvar ved at hans regjering ble sittende, slik at den for framtida kunne rette opp feil og mangler. Denne ansvarsforståelsen er hentet fra dagligspråket og betyr bare å rette opp «feila fra i går».

Denne ansvarsforståelsen er hentet fra dagligspråket og betyr bare å rette opp «feila fra i går».

Trond Nordby, professor i statsvitenskap

På motsatt side stod regjeringens arge kritikere anført av komitéleder Anders Anundsen (Frp). Han mente regjeringen, om den tok ansvar, burde søke avskjed, men uttalte aldri at han ville fremme mistillitsforslag.

LES OGSÅ: Kronikk fra kontroll- og -konstitusjonskomitéens leder Anders Anunsen

Skjønte de hva de holdt på med?

Kanskje er det riktig, som enkelte kommentatorer har hevdet, at opposisjonen bare ville plage regjeringen fram til neste års stortingsvalg. Medlemmer av regjeringspartiene, derimot, behandlet statsministeren, tidligere og sittende statsråder med silkehansker.

Skjønte representantene hva de egentlig holdt på med?

Medlemmer av regjeringspartiene, derimot, behandlet statsministeren, tidligere og sittende statsråder med silkehansker.

Trond Nordby, professor i statsvitenskap

FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter

Parlamentarisk ansvar

Anders Anundsen antydet at Stoltenberg hadde et «politisk ansvar» – også kalt et «parlamentarisk ansvar». Men han sa det ikke rett ut.

Denne typen ansvar er av relativt ny dato, fra tida etter unionsoppløsningen i 1905. Det stridsemnet som til slutt sprengte unionen, var striden om kongens personlige vetorett overfor Stortinget. Som en følge av konsulatsaken, fratrådte Norges regjering.

Anders Anundsen antydet at Stoltenberg hadde et «politisk ansvar» – også kalt et «parlamentarisk ansvar». Men han sa det ikke rett ut.

Trond Nordby, professor i statsvitenskap

LES OGSÅ: Derfor bør Stoltenbergs (u) kultur bekymre oss

Ettersom kongen ikke greide å danne ny regjering, vedtok Stortinget at personalunionen med Sverige måtte regnes som oppløst. Dermed ble Prins Carl hentet fra Danmark og tatt i ed som Håkon VII. Han ble Norges første parlamentariske konge – og ansvaret for all utøvende myndighet ble ført over på regjeringen.

To til tre år seinere hadde alle ledende politikere akseptert parlamentarismens grunnprinsipp: at en regjering som mottar et mistillitsvotum, må søke avskjed. I 2007 ble parlamentarismens bærende prinsipp også tatt inn i Grunnloven (§ 15).

Høringer dårlig egnet

I høst viste det seg at høringer i kontroll- og konstitusjonskomiteen er dårlig egnet når dette parlamentariske ansvaret skal plasseres. Mest av alt ble argumentasjonen ullen fordi ingen ville snakke åpent om mistillit. Mange skulle dessuten ha ordet innenfor trange tidsrammer. I tillegg sprikte innleggene sterkt – mellom ris og ros. Noe annet hadde det vært om komiteen opptrådte mer samordnet.

Mest av alt ble argumentasjonen ullen fordi ingen ville snakke åpent om mistillit.

Trond Nordby, professor i statsvitenskap

Liknende høringer i etterkant av Lund-kommisjonens rapport i 1996–1997 fungerte langt bedre. Da var det snakk om å etterprøve og utdype sentrale påstander, uten å vurdere det parlamentariske ansvaret til sittende regjering.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

Det konstitusjonelle ansvaret

Kanskje risikerer bruken av åpne høringer å falle uheldig ut fordi modellen er hentet fra ikke-parlamentarisk styre i USA. Der kan høringer brukes ved lovforberedelser og til å etterprøve en tredje form for ansvar, nemlig det konstitusjonelle.

I Norge har det konstitusjonelle ansvaret eksistert siden 1814, som «riksrettsansvar». Dette ble ikke nevnt under de sist avholdte høringene. Høringer ville også vært overflødige. I stedet kunne det tas ut riksrettstiltale. Den muligheten har man når noen i Stortinget, regjeringen eller Høyesterett bryter grunnlov eller øvrig konstitusjon. Siste gang riksrettsdom ble avsagt, var i 1884.

Siden er ikke riksrett brukt, fordi ordningen ble funnet altfor tungrodd og la beslag på mye av Stortingets tid. I 1884 kunne den brukes både som straffedomstol og til å bringe klarhet i konstitusjonelle spørsmål.

Kunne brukt riksrett

En større reform i 2007 gjorde det klart at Riksretten er en straffedomstol og ingenting annet. Var Riksretten blitt brukt i høst, kunne kontroll- og konstitusjonskomiteen først fått det stående granskingsutvalget til å gå kritisk gjennom regjeringens kriseberedskap. I neste omgang kunne komiteen eventuelt ha innstilt Stortinget om å ta ut tiltale.

Var Riksretten blitt brukt i høst, kunne Kontroll- og konstitusjonskomiteen først fått det stående granskingsutvalget til å gå kritisk gjennom regjeringens kriseberedskap. I neste omgang kunne komiteen eventuelt ha innstilt Stortinget om å ta ut tiltale.

Trond Nordby, professor i statsvitenskap

Etter ny ordning ville da, så sant Stortinget startet sak, den stående ansvarlighetskomiteen på seks medlemmer kommet sammen med fem høyesterettsdommere. Deretter ville en eventuell riksrett gått sin gang – uten nevneverdig innsats fra Stortingets side. Dette alternativet valgte man altså å se vekk fra.

Kårdestøt i løs luft

Så lenge mistillit ikke er et klart siktemål, må kontrollhøringer sies å egne seg dårlig til å prøve ut det parlamentariske ansvaret. Ettersom spørsmålet om mistillit aldri egentlig ble stilt, artet høringen seg denne gangen som kårdestøt i løs luft.

Så lenge Norge har praktisert parlamentarisme, er et mistillitsvotum vedtatt tre ganger, i 1928, 1933 og 1963. Denne gangen kunne det vært reist mistillit mot regjeringen på grunn av statsministerens valg av uskikkede statsråder, eventuelt for dårlig samordning. Et eventuelt mistillitsvotum måtte hatt stortingsflertallets støtte.

Denne gangen kunne det vært reist mistillit mot regjeringen på grunn av statsministerens valg av uskikkede statsråder, eventuelt for dårlig samordning.

Trond Nordby, professor i statsvitenskap

Til grunn for en slik slutning ligger det normalt konstitusjonelle normer. Selv om disse ikke blir testet like grundig i en høring som ved en riksrett, burde de vært en del av 22/7-høringen.

Stoltenbergs misforståelse

Under parlamentarismen kan en gransking altså enten ende med riksrett eller et mistillitsvotum. Spørsmålet er aldri hva en regjering akter å gjøre i framtida.

Slik tolket er det ingen plass i vår styreform for Jens Stoltenbergs parlamentarismeforståelse.