Kronikk

Hjemmesitterne

Det er ikke et individuelt problem når tusenvis av barn ikke klarer å gå på skolen. Det er en svikt i systemet.

Ung jente sitter alene i en krok

Tusenvis av elever er borte fra skolen fordi de nekter å gå. Årsakene er mange og sammensatte. Vi vet ikke engang hvor mange skolevegrere som finnes, og da får vi heller ikke gjort noe med problemet, mener kronikkforfatteren. (Illustrasjonsfoto)

Foto: Photographer: Slava Rutkovski / Photographer: Slava Rutkovski

Jeg har skammet meg så mye i de siste. Hele høsten har jeg slitt med at datteren min i 5. klasse ikke vil på skolen. Jeg klarer ikke å få henne til å gå dit. Jeg har en datter som er skolevegrer.

Datteren min begynte å vise små tegn til at hun synes det var vanskelig å være på skolen allerede i 3. klasse. Vi ble sendt til helsesøster, så videre til skolepsykolog og deretter til Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP). Der ble det konkludert med at hun har Aspergers syndrom.

I tida etterpå har skolevegringen eskalert.

Vi vet ikke hvor mange de er

Det jeg ikke visste da, men som jeg vet nå, er at det visstnok er helt vanlig at barn med Asperger, autisme, ADHD, Tourettes og andre nevrobiologiske diagnoser blir skolevegrere. Hvorfor er det ingen som fortalte meg det før jeg erfarte det selv? Og hva gjør egentlig skolen for å unngå at disse barna faller ut? Og det er ikke bare barn med diagnoser som ikke går på skolen, årsakene til skolevegring er mangfoldige og sammensatte.

Samfunnskostnadene ved ufrivillig skolefravær er store.

Men det er ingen som vet hvor mange barn det dreier seg om. I Norge samles det ikke inn statistikk som gjør det mulig å belyse disse problemstillingene. Rektorer plikter ikke å rapportere til nasjonale myndigheter hvor mange elever som unnlater å møte skolen. Vi har ingen nasjonal statistikk over skolevegring.

På videregående registreres fravær time for time. Frafall og fraværsgrenser er jevnlig diskutert i offentligheten. Det finnes også statistikk over andelen barn i barnehage og hvor mange timer barna går i barnehagen per dag. Vi burde også vite hvor mange barn som ikke går på barne- og ungdomsskolen.

Debatten i Sverige

Jeg har lett etter tall. Før jul sendte svensk TV4 en dokumentar om «hemmasittare». De hadde gjort en egen undersøkelse i samarbeid med «Statistiska centralbyrån» og kommet fram til at det måtte være over 5500 av dem. Barn som ikke er på skolen i det hele tatt, på barne- og ungdomstrinnet. Hvor mange tusen barn er det som ikke går på skolen i Norge da, lurer jeg på.

Det er ingen som vet hvor mange barn det dreier seg om.

Så kommer jeg plutselig over et oppslag i Utdanningsnytt fra i fjor sommer. Der står det at det er over 22 000 barn i Norge i barne- og ungdomsskolen som er borte fra skolen i mer enn en måned i året. Dette tallet henger dårlig sammen med tallet fra Sverige, og det er antagelig samlet inn med ulike definisjoner for hva som regnes som skolefravær. Uansett dreier det seg om tusenvis av barn i aldersgruppen 6 til 15 år med et problematisk høyt skolefravær.

Vi vet for lite

En statistikk kan ikke alene løse problemet med skolevegring, det skjønner jeg. Løsningen ligger heller i å finne en måte å tilpasse skolehverdagen for barna på, bygge gode og trygge relasjoner, møte barna med en pedagogikk tilpasset deres behov. Samtidig kjenner jeg en sterk uro. Uten et slikt tallmateriale, vet vi heller ikke hvordan skolefraværet utvikler seg over tid, om problemet synker eller øker i omfang.

Hvordan skal vi kunne vite om rektorer rundt omkring i landet gjør en god nok jobb for å forebygge skolevegring når skolen ikke engang plikter å rapportere oppmøtet til elevene? Hva vet vi om hvilke følger dette får for barn og unge i videregående og yrkeslivet når vi ikke samler inn statistikk om skolevegring i barne- og ungdomsskolen?

Det er ikke et individuelt problem når tusenvis av barn ikke klarer å gå på skolen.

Store kostnader

Jeg har altså ingen tall, men jeg har funnet mange likesinnede foreldre, som heller ikke klarer å få barna til å gå på skolen. De fant jeg på Facebook, og der deler vi våre erfaringer om mangelfull hjelp, om kampen mot systemet, om at vi ikke får vært på jobb og om våre søvnløse netter.

Der forteller vi hverandre om alle kranglene med skolen, om den manglende tilretteleggingen, om hvor mange timer vi bruker på å forsøke å koordinere ulike etater som er satt til å hjelpe oss. Noen klager til Fylkesmannen. Noen bytter skole. Noen mister jobben. Noen foreldre blir selv uføre etter at barnet deres ikke har vært på skolen på flere år. Noen foreldre blir meldt til barnevernet. Samfunnskostnadene ved ufrivillig skolefravær er svært store.

Passivitet

Jeg har skammet meg, men det har jeg sluttet med nå. Det er ikke min skyld, mannen min sin skyld, eller datteren min sin skyld at hun har blitt en skolevegrer. Vi kjemper vår daglige kamp for å få henne tilbake igjen.

Den lokale barneskolen gjør så godt de kan innenfor rammene av dagens system. Men det er ikke til å unngå at å være en skolevegrer ikke er en god hverdag for et barn eller for familien. Det skjer ikke mye hjemme når alle andre er på skolen. Det blir mye iPad og leking med hamsteren. Det blir ensomt.

Jeg har skammet meg, men det har jeg sluttet med nå.

Ond sirkel

Etter hvert kommer også selverkjennelsen fra barnet om jeg ikke er som alle andre, jeg klarer ikke det alle andre klarer. Det er tungt å se sitt eget barn begynne å se på seg selv som et taper. Det er også vanskelig å unngå å bekymre seg for sitt barns framtid når det mister så mye skolegang. De faglige hullene blir større for hver dag med fravær, og det finnes ikke noe tilbud noe sted om å få ta dette året igjen.

Skolen sier det er så mange barn med behov og at det er grenser for hvor mye de kan tilrettelegge. Og det stemmer nok. Ressurser og kunnskap er alltid en mangelvare. Desto viktigere er det å få tall og fakta på bordet. Det er ikke et individuelt problem når tusenvis av barn ikke klarer å gå på skolen. Det er en svikt i systemet.

Ingen enkel løsning

Jeg tror ikke det finnes en enkel løsning på problemet. Skolevegring handler ikke om at barnet ikke vil gå på skolen, men at skolen skaper en hverdag som er så stressende og skaper så stor mistrivsel, at barnet ikke kan gå på skolen. Det er et alvorlig samfunnsproblem at skolen ikke klarer å legge til rette for disse barna.

Det er tungt å se sitt eget barn begynne å se på seg selv som et taper.

Hvis vi mener alvor med at alle barn skal gå i skolen, og grunnskoleloven slår i hvert fall fast at alle barn har en rett og en plikt til grunnskoleopplæring, så må vi se på innretningen av skolen og tilpasse den til barna. Ved å ikke ta tak i dette problemet risikerer vi at mange unge havner rett på uføretrygd, uten at skolen noen gang ga barna en reell sjanse.

Uten god statistikk og uten en nasjonal politikk på skolevegring i barne- og ungdomsskolen, blir disse barna helt usynlige.