Nyslått helseminister Jan Christian Vestre lanserer sitt «ventetidsløft». Det offentlige helsevesenet skal styrkes med to milliarder, men kan kjøpe inn tjenester fra private, når det er helt nødvendig. For å skaffe mer og billigere personell, diskuteres forbud mot innleie.
Slik jeg leser dette, går «løftet» ut på å bruke mer av den medisinen som har bidratt til problemene helsetjenesten står i.
Etter 30 år som sykehuslege slutter jeg meg til resultatene av tallrike spørreundersøkelser blant helsepersonell: Arbeidsdagen blir stadig mindre effektiv.
Mer tid går til sekretærpregede oppgaver og omgang med et utall datasystemer. Datasystemene er oftest kjøpt inn av personer som ikke skal bruke dem.
Sykepleierne bruker mye av tiden på å skrive pliktige «evalueringer» og «rapporter» i journalen, uansett reell nytte, fordi noen oppe i systemet tror det bedrer kvaliteten.
Hverdagen er ikke lagt opp for at vi skal kunne behandle flest mulig med høyest mulig kvalitet. Vi står stadig i situasjoner der «alle venter på alle». For eksempel: Pasienten er fastende og klar. Jeg er klar. Inngrepet er planlagt. Men vi venter på at operasjonsstua blir vasket.
Når den er klar, er anestesien ikke lenger ledig. Og når anestesien kommer, er plutselig annet personell opptatt. Eller det er blitt så langt på dag at vi ikke er sikre på å være helt ferdige til kl. 15, da sykepleierne må gå, for å ikke utløse overtid, som ledelsen har nedlagt forbud mot.
Denne type hverdag er en av årsakene til at mange trives bedre i privat helsevesen.
Jeg er sterk tilhenger av et felles, offentlig helsevesen. Derfor er jeg bekymret for utviklingen, som jeg håper den nye ministeren kan snu. Her er lavthengende frukt som Vestre kan plukke:
Helseplattformen, som er arbeidsverktøy for helsepersonell, oppfattes som tungvint, farlig og tidkrevende av alle brukere. Som NRK har belyst mange ganger, har den ført til tallrike sikkerhetsbrudd og store budsjettunderskudd på St. Olavs hospital.
I Danmark er den fortsatt dysfungerende, etter mer enn fem års drift. Det regionale helseforetaket har likevel tredd den ned over hodene på helsepersonell og sykehusdirektører. Skrot den!
Prosessen med nytt Oslo universitetssykehus (OUS) er møtt med velbegrunnet motstand og etter hvert frustrasjon i fagmiljøene og hos pasientene. Likevel tvinges den igjennom, koste hva det koste vil.
To milliarder i «ventetidsløft» er ingenting mot de ca. 70 milliardene den prosessen ventes å koste.
På Rikshospitalet skal man drive sykehus inne i en trang byggeplass i årevis. Funksjoner nedlegges på Ullevål, så som Hjertekirurgisk avdeling, før de er bygget opp annet sted, og uten hensyn til følger for annen virksomhet. Min arbeidshverdag på Hjertemedisinsk avdeling er blitt mer komplisert, frustrerende og ineffektiv etter den toppstyrte nedleggelsen av hjertekirurgien.
Landets største medisinske fagmiljø, Ullevål, rives nå gradvis ned, til stor frustrasjon for fagfolkene. Maktarrogansen hos beslutningstakerne er påfallende. Det er ikke rart at helsepersonellet ønsker seg over i privat virksomhet. Vestre kan endre prosessen før skadevirkningene blir enda større.
Flere nye sykehus bygges nå uten kontorarbeidsplasser for legene. Noen tror alt legearbeid gjøres ved sengekanten og operasjonsbordet. Det er vanskelig å konsentrere seg ved en arbeidsbenk i et hektisk vaktrom, der telefoner kimer, folk kommer og går og alle forstyrrer alle.
Effektivt eller kvalitetsfremmende er det i hvert fall ikke.
Dersom det offentlige helsevesenet ikke skal forvitre, må det drives på helsepersonellets premisser. Det nytter ikke å tviholde på kronisk frustrert personell ved å hindre exit-muligheter.
Helseminister Vestre bør vise handlekraft ved å komme helsepersonellet i møte på store frustrasjonsmomenter, som Helseplattformen og OUS-prosessen.
Og ved å minne de tallrike ledernivåene på at det overordnede målet er å la helsepersonellet jobbe mest mulig uforstyrret med pasientene.
