I september 2007 lå jeg fanget i min egen kropp med alvorlig ME. Jeg hadde ingen krefter til å delta i livet, og dagene ble tilbrakt i mørket på soverommet mitt. Ti år senere har jeg fulltidsjobb, fysisk aktive hverdager og et rikt sosialt liv. Jeg er frisk, energisk og fri fra sykdommen.
Mye kan sies om både ME og tilfriskning. Jeg burde kanskje si noe om desperasjonen ved å ha en mystisk sykdom uten veletablert offentlig behandlingstilbud, eller den påfølgende lettelsen da jeg til tross for dette fant en alternativ behandling som virket for meg.
Eller hva jeg har lært om meg selv og kroppen min på veien ut av det mørke rommet. Allikevel vil jeg i stedet fremheve den mest avgjørende faktoren for min tilfriskning; nemlig mennesker.
Nødvendig støtte
Jeg trengte mennesker for å bli frisk, og jeg trengte mange. Jeg trengte familien og deres brennende engasjement for å få meg frisk. Mamma og pappa som kjempet min sak slik at jeg ble møtt med forståelse for sykdommen i stedet for anklagelser om å være lat.
Praktisk hjelp med alt fra husarbeid til papirarbeid. Besteforeldre med hjerter av gull og sparekontoer de kunne ofre til fordel for min tilfriskning.
En søster som kunne holde hendene mine da jeg gråt på motgangsfulle dager.
Jeg trengte tålmodige venner som ikke glemte at jeg var en del av gjengen selv om jeg var borte fra dem veldig lenge. Humor og full aksept på at jeg oppførte meg litt rart etter å ha ligget så lenge i dvale. Kjærlig tøys og forsikringer om at jeg var like bra uansett hva.
En menneskelig lege
Jeg trengte dyktige terapeuter som genuint ønsket å bygge meg opp igjen. Et gjennomtenkt opptreningsprogram for kroppen min som nesten ikke hadde muskler. Tålmodige timer med sortering av tanker og følelser etter å ha ligget så lenge med utmattelsen.
Full støtte hele veien fra den første kilometeren på flatmark til jeg begeistret løp fra venner opp Stoltzekleiven.
Jeg trengte et menneske av en fastlege. En mann som lyttet til meg og gav meg muligheten til å diskutere. En fyr med glimt i øyet og raushet på ikke å forstå alt selv om han var lege. High fives over nye friskheter. Hjemmebesøk med omsorg.
Følg NRK Debatt på og
Jeg trengte mer enn familien og helsepersonell, jeg hadde behov for mennesker i samme situasjon som meg selv. Andre mennesker på bedringens vei fra ME som forstod meg på en unik måte, og gav meg følelsen av tilhørighet.
Vi heiet frem det friske i hverandre og minnet hverandre på å ikke gi opp selv om vi hadde et tilbakefall. Når de andre fikk til nye aktiviteter, så kunne jeg også!
Knallhardt
Jeg trengte støttespillere i NAV. Et system med medmennesker som samarbeidet med meg og hadde tillit til at jeg selv satt på viktig kunnskap om hvilke aktiviteter som kunne få meg friskere. En passende plan for å få meg tilbake til skolebenken jeg ble sykmeldt fra. Full tillit og ingen press. Økonomisk selvstendighet som seirende bevis på at jeg endelig var frisk igjen.
Jeg trengte deg som leser dette. De dagene du jobbet hardt og gav bort litt av lønna di, fikk jeg tid til å rehabilitere og bygge meg opp. Selv om du ikke kjenner meg, og jeg ikke kjenner deg, så har du betydd mye for meg.
En ting er klinkende klart. Jeg hadde ikke klart å bli frisk alene. «Å bli frisk fra ME har krevd flere år med knallhard jobb, og det har betydd alt for meg at menneskene rundt meg har stilt opp. Min helsetilstand i dag er ikke resultatet av et enmannsprosjekt, men resultatet av et gigantisk samarbeidsprosjekt som virkelig har lykkes.»
Jeg takker dere alle.
