Mine barndomssomrer i Dublin var idylliske. Jeg husker fettere og kusiner som gjorde rampestreker mot de lokale kjøpmennene, med ansikter like skitne som mitt eget; brisne onkler som etter et par pints stakk pengesedler i neven min og sa «ikke si det til mamma’n din»; å være seint oppe med de ville ungene i nabolaget og å dra innom tantes hus for en å få en tår Guinness før leggetid.
Folkene jeg møtte var bråsinte, men hadde enda lettere for å le. Og vi lo mye. Det var moro, det var fylt av galskap. Men først og fremst var det autentisk irsk.
Så ned på oss
Spol frem til 2001. Nå bodde jeg i Dubais svette varme. Det eneste som var mer kvelende enn temperaturen var mangelen på kultur. Nye bygninger spratt ut av ørkenen som sopp på en høstmorgen. De endret landskapet, utvisket virkeligheten. I de luftkondisjonerte kjøpesentrene og grelt utsmykkete hoteller var det umulig ikke å legge merke til de dyre bilene og de arrogante sjeikene som trodde at det på en eller annen måte hadde fortjent velstanden ren flaks hadde gitt dem. De så ned på resten av oss, rett og slett fordi de hadde penger.
Som Norge badet Dubai i olje. Men det var også den eneste likheten. Da jeg reiste hit til Stavanger tidlig i 2011, hadde oljeøkonomien boomet i flere tiår allerede. Men de sta nordmennene hadde nektet å bli forandret av det. De husket, virket det som, hvordan det var å være fattig. Og de var like hardtarbeidende, ærlige og beskjedne som noen gang. I februar 2011 var Stavanger fortsatt autentisk norsk. Det var mer Dublin enn Dubai. Mindre enn tre år seinere er jeg redd at denne dynamikken står i fare for å snu.
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.
Stolthet og selvtilfredshet
Dette er fortsatt et vidunderlig land. Ingen andre steder i verden har oljepengene blitt forvaltet med den samme ærligheten og sunne fornuften som i Norge. I oppløpet til neste års valg om skotsk uavhengighet har skotske nasjonalister snakket om å gjøre sitt land til et nytt Norge. Det er ikke tilfeldig at den euroskeptiske politiske høyresiden i England ønsker å etterligne forholdet dere i Norge har med EU eller at venstresiden ønsker å importere den sosiale likheten og likestillingen herfra. Nordmenn er lykkeligere og rikere enn nesten alle andre i verden, og det er ingen steder i verden det er bedre å være nybakt mor.
Nordmenn gjør rett i å være stolte. Men den stoltheten ser nå ut til å bli til selvtilfredshet. Du kan kjøpe et slott i Skottland for prisen av en Skoda i Norge. Og alle i Stavanger kjører Mercedes. Det virker som om den typiske norske beskjedenheten jeg fant i februar 2011 står i fare for å bli erstattet av noe styggere. Noe nesten britisk, om du vil.
Jeg er klar over at når britene har det godt – som vi hadde på 80-tallet – kan selvsikkerheten vår på språk, historie, kultur og økonomi være slitsom. Jeg vet at folk vemmes over arrogansen vår over hele verden. Men nordmenn i dag er minst like ekstravagante og utbyttende nå som idiotene i finansdistriktet, The City, i London for 30 år siden. Den gangen var det fantasiløse aksjemegler med nesene fulle av kokain som brukte pengene sine på horer og helikoptre. Nå, med oljepenger i fulle lommebøker, fleiper maktgale nordmenn om å kjøpe Island.
Selvfornøyd løvemat
For meg så det ut som om følelsen av selvtilfreds overlegenhet vokset etter hvert som gjeldskrisen i Eurosonens utkant begynte å akselerere i 2011 og 2012. Bevis for den norske væremåtens iboende overlegenhet kom først fra bankkrisen på Island, så fra EU-hjelpen til Hellas, Irland, Portugal og Kypros.
Jeg snakker med intelligente folk, som leser europeiske nyheter i avisene og ser utlendinger på TV hjemme, men ikke klarer å forestille seg hvorfor noen ønsker å bo i de andre landene. Nylig spurte en venn helt uforstilt og uskyldig: «Hvorfor i alle dager ville noen flytte til London? Jeg klarer ikke å komme på en eneste grunn til at London skulle være å foretrekke fremfor Stavanger.»
Den holdningen kommer ikke bare fra velstand, den kommer også fra troen på at norsk kultur, som har vært så sentral i å forvalte de norske rikdommene, også kommer til å fortsette til evig tid. Det føles som om patriotisme, rikdom og komfort har blitt blandet sammen til den samme typen selvfornøyd fornemmelse som alfahannen i en zebraflokk antakelig føler, rett før en løve river hodet av ham. Og mens nordmennene har blitt feite på det beste gresset og dovent parer seg med de mest attråverdige hunnene, glemmer de å holde øye med hva som skjuler seg i det høye gresset.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter.
Plutselig der, plutselig vekk
Jeg skjønte det ikke da, men når jeg ser tilbake nå så er det klart for meg at ingen i Dublin da jeg vokste opp hadde noen penger. Det er ingenting romantisk med fattigdom, men irlendere skjønte nøyaktig hvor løven var, fordi de jobbet konstant for ikke å havne mellom dens kjever. Kulturen var rikdommen de hadde. Og de var stolte.
Men la oss ikke glemme at Irland nylig hadde sitt eget korte glimt av rikdom. Før kranene sluttet å bevege seg over Dublins skyline, og de irske bankene begynte å falle sammen som fulle babyer, var Irland kjent som Den Keltiske Tiger. I et kort øyeblikk levde irlenderne som sjeikene i Dubai. De hadde biler, juveler; halvparten av dem bygget sekundærboliger i vanvittige boligblokker uten veier og elektrisitet.
Og plutselig var det alt sammen vekk. Jeg snakket med min onkel på telefonen. «Det er egentlig ikke engang pengene», sa han. «Alle kan miste penger. Det vi skammer oss over, alle sammen, er at vi glemte hva det er å være irsk.»
