Terrorangrepet på Israel 7. oktober 2023 tok Israel på senga. Kapabilitetene Hamas la for dagen var kjent, men ingen fikk med seg hva som var under oppseiling. IDF hadde indikasjoner, men det var lite konkret.
Uavklarte spørsmål er om voldsopptakten i en periode på Vestbredden hadde som formål å trekke den israelske hærens (IDF) fokus vekk fra sør, om Israel har hatt for stor tro på avskrekkingseffekten, om Israel har latt Hamas bygge seg opp over et for langt tidsrom, og om IDF i for stor grad har basert seg på teknologiske sensorer langs grensen mot Gazastripen.
Svarene kommer etter krigen.
Samler Israel
At Hamas terrorangrep blir en gamechanger, er like opplagt som etterretningssvikten. Spørsmålet er hvordan utviklingen og sluttresultatet blir, for alle kriger har sin egen dynamikk. Svaret fra israelske myndigheter blir utvilsomt knallhardt.
En stats primære oppgave er å beskytte sine borgere mot trusler mot liv og helse. Omfanget og brutaliteten Hamas har lagt for dagen, åpner ikke for noe annet enn en kraftfull militær respons. Om en israelsk regjering tenkte annerledes ville den ikke overleve dagen.
I motsetning til hva noen kunne tro etter måneder med politisk uro i Israel, har det vist seg at krigen virker som et superlim som forener alle israelere og jøder, og kriseregjeringen har et vidt handlingsrom.
IDFs oppstart er forutsigbar
Den militære strategien IDF nå realiserer er dels forutsigbar. Krigen mot Hezbollah i 2006 minnet Israel på at krig ikke vinnes med luftstyrker og artilleri alene. Støvler på bakken må til.
Etter 2006 utviklet IDF en ny doktrine, der sammensatte bakkestyrker med ulike kapabiliteter, opererer i front når man går inn i urbane strøk.
Legitimiteten Hamas har forsøkt å etablere, skjøt de selv i filler med sitt terrorangrep mot Israel, skriver forsker Cato Hemmingby.
Foto: PHSLikeså har man utviklet kommando- og kontrollelementet. Direkte kommunikasjon i sanntid mellom bakke-, luft- og sjøstridskrefter på taktisk nivå øker stridsevnen betydelig.
Dette så man både i 2008–2009 og 2014, når IDF gikk inn på Gazastripen. IDFs arsenal er også styrket. F-35 jagerfly og en sylfersk avansert utgave av Merkava-stridsvognen er to eksempler. Selv om Hamas også har utviklet seg, vil deres militære underlegenhet bli tydelig ved fullskala krig.
Innledningsvis har Israel vektlagt mobilisering og gjenopprettelse av sikkerheten i Israel. Videre har IDF aktivert flyvåpen og artilleri mot Gazastripen, med utgangspunkt i IDFs allerede identifiserte mål og supplerende etterretning.
Målet er å raskt svekke Hamas sin kommandostruktur og rakettbeholdning, og å klargjøre for invasjon. Det langsiktige målet er derimot å ta livet av Hamas sitt lederskap, fjerne styret på Gazastripen og redusere Hamas sine militære muligheter betydelig.
Hamas har på sin side innrettet seg på en lang konflikt, noe som innebærer at de må porsjonere rakettbeholdningen og andre ressurser.
Som før vil IDF ta tiden de trenger før de går inn på Gazastripen. Tidligere har forberedelsesfasen vært på 1–2 uker. Fremrykningen vil gå sakte, for å unngå egne tap i størst mulig grad. Gislene i Hamas' fangenskap endrer trolig lite på noe, så lenge gissellokasjonene ikke er kjent.
Delvis eller full kontroll over Gaza?
Et hovedspørsmål er om IDF denne gang vil stanse ved et punkt på Gazastripen, eller om man vil ta bakkekontroll på hele stripen. Det siste kan ikke utelukkes når man ser på IDFs mobilisering, retorikk og strategiske mål. Spørsmålet blir da hvordan Israel vil innrette seg i det lange løp.
Opprettelse av ulike soner eller en form for sikkerhetssone kan være vanskeligere på Gazastripen enn på henholdsvis Vestbredden og som sett i Sør-Libanon, men det kan heller ikke utelukkes. Den operasjonelle måloppnåelsen vil også påvirke dette.
Israel har legitimitet hos sine fremste allierte for krigen mot Hamas, inkludert en invasjon. Legitimiteten Hamas har forsøkt i etablere i og utenfor regionen med justeringen av sitt charter i 2017 og propaganda for øvrig, skjøt de selv i filler da de gjennomførte tidenes verste terrorangrep mot Israel. Biden har erklært ubegrenset militær støtte.
USA og Storbritannia har også flyttet flåtestyrker til østre Middelhavet, som et signal til Iran og andre som kan tenke seg å eskalere situasjonen. I skrivende stund har ikke Hezbollah gjort mer enn minimum for å vise støtte og solidaritet med Hamas. De er også svekket grunnet Syria-konflikten.
Følgelig vil Irans strategiske vurderinger ha større betydning. Terskelen for å gå aktivt inn i konflikten, når man ser Vestens mobilisering, vil dog være svært høy. Også fordi arabiske stater i regionen gjerne ser en svekkelse av prestestyret i Iran.
Omdømmekampen blir krevende
Israels største utfordring fremover er ikke av militær art, men paradigmeskiftet som kommer når de blodige bildene fra massakren 7. oktober glemmes, og erstattes av bilder med grusomme sivile lidelser på Gazastripen – og grusomt er det allerede.
At Hamas startet dette med sin massakre og har ansvaret for situasjonen som nå har oppstått er da lett å glemme, og Israel vil få kritikk.
En flyktningkorridor for palestinske sivile ut av Gazastripen før en invasjon vil ha enorm humanitær betydning for uskyldige sivile. Det vil også tjene Israel omdømmemessig og militært. Hamas vet dette, og at de selv da i mindre grad vil kunne gjemme seg blant sivile.
Det som uansett er sikkert er at Hamas har tatt et bevisst valg om å tråkke på en mine, som de ikke kontrollerer utløseren til.
Når den skal gå av, er det Israel som avgjør.
