Tiden er politisk overmoden. La boken til Abida bli det som utløser realpolitiske tiltak for å beskytte Norges mest sårbare barn.
Abida Raja ble holdt i Pakistan hos slekt hun knapt kjente fra hun var seks til 13 år. Hun forteller om gråt hver eneste dag, om hvordan hun ikke kunne forstå hvorfor dette ble gjort mot henne, og om savnet etter foreldre og søsken.
Tilbake i Norge var hun så godt som tømt for det norske språket, hun hadde tapt seks års skolegang. Hun klarte heller aldri å fullføre skolegang her før hun igjen ble sendt til Pakistan, denne gangen for å inngå et tvangsekteskap med en voldelig slektning.
Vi i HRS har aldri stoppet å undre oss over hvorfor det stort sett har vært en rungende politisk taushet knyttet til dumping/hjemsendelse av barn født i Norge. Konsekvensene på individnivå kan være dramatiske og skadelige. Det er Abida et levende bevis på.
Man fratas evnen til å leve et fullverdig liv i Norge. Fratas skolegang, venner, familie. Man blir rotløs og mer eller mindre identitetsløs. Man skades psykisk av ensomhet, savn og omsorgssvikt, og skades også fysisk dersom oppholdet inkluderer vold, som NRK dokumenterte bredt i 2018.
Disse barna er Norges mest sårbare barn. De etterlates i land der barns rettigheter glimrer med sitt fravær. Der barn ikke har egenverdi. De er til for familiens skyld.
Da HRS begynte å dokumentere disse forholdene tidlig på 2000-tallet, kom vi over skjebner så gruvekkende at vi var sikre på at et samlet storting ville gjøre noe med problemet. Som skjebnen til Tromsøjenta Samira som ble dumpet i Somalia ettersom hun var blitt «for norsk». Gjennom Røde Kors sin oppsporingstjeneste fikk vi vite at hun hver dag ble fulgt av væpnet vakt til koranskole i byen Garowe.
Ingen offentlig instans tok affære. Det fantes ikke noe apparat som kunne hjelpe ei jente som Samira tilbake til Norge. Svaret fra myndighetene var at Samira måtte selv ta seg til hovedstaden i Etiopia, Addis Abeba, og der oppsøke ambassaden vår. Ei jente alene til fots gjennom ørkenen?
Feltarbeid på skoler i Pakistan avdekket det samme: elendig skolegang, inkludert opphold for jenter på koran-internatskoler. Vår kvinnelige pakistanske tolk var særlig sjokkert over dette: Kun menn, og kun jenter på innsiden, dertil norsk-pakistanske jenter. Sjokkert, fordi seksuelt misbruk på slike internatskoler er et velkjent tema i Pakistan.
Hvordan responderte så politikerne? I møter med daværende politisk ledelse i Bondevik-regjeringen fikk vi inntrykk av at den prioriterte foreldrenes rett til å bestemme hvor barna skal vokse opp.
Spør Abida i dag hva hun synes om disse politiske «kongstankene», «kongstanker» som lever i beste velgående i dag.
Så hva kan gjøres?
Det er ikke skoleplikt i Norge, men opplæringsplikt. Ei heller er det nedfelt i opplæringsloven en plikt om å lære norsk språk. Dette må endres.
Skal barn på skole i utlandet, bør skolegangen kunne dokumenteres med tilsvarende kvalitet som norsk skole – og det må søkes på forhånd.
Barns omsorgssituasjon under skolegang i utlandet skal også forhåndsgodkjennes, og barna skal kalles inn for å sjekke om opplæringen er tilfredsstillende.
I 2004 ville daværende leder av påtaleseksjonen i Oslo politidistrikt, Hanne Kristin Rohde, for første gang teste en 120 år gammel paragraf i straffeloven som sier at mannen i familien kan straffes med fengsel dersom han grovt «krænker sine Pligter mod Ægtefelle eller Barn».
«(Vi) gjorde det bevisst for å få prøvet om denne lovregelen kan anvendes på å nekte integrering», sa Rhode. Mannen fra Algerie ble dømt til tre års ubetinget fengsel for å ha hindret hustruen i å integrere seg i Norge.
«Fornærmede hadde ikke adgang til å bevege seg utenfor hjemmet uten tillatelse fra tiltalte. Blant annet hentet tiltalte henne da hun etter initiativ fra barnevernet gikk på norskkurs. Hun hadde ikke rett til å snakke med andre kursdeltagere etter kursavslutning. I det offentlige rom måtte hun benytte tradisjonell drakt med slør som tildekker håret og omkranser ansiktet», skrev Oslo tingrett.
Rohdes initiativ har ikke blitt fulgt opp. Det påhviler politisk ledelse i dag et stort ansvar å følge i Rohdes fotspor. For sett denne dommen opp mot det beste anti-integreringsverktøyet som finnes: å sende barna på lange opphold i opprinnelseslandet.
Frihetsberøvelse er straffbart. Bruk denne loven aktivt mot familier som dumper barna i hjemlandet, dertil på voldelige koranskoler.
Skal politisk ledelse ha noen som helst troverdighet, bør de ta ropet fra barnet, ungdommen og kvinnen Abida Raja på alvor og handle deretter.
Det ville i det minste også vært et plaster på såret for Abida å se at hennes gjenfortalte historie faktisk kan redde andre barn.
