På YouTube ligger det et nyhetsklipp fra 1967. Her raljerer britiske pubgjester over innføringen av nye promillegrenser for bilkjøring. Fyllekjøring, får vi høre, er et privat anliggende.
Spol frem til 1970-tallet i Trondheim. Byen hadde fått et trafikkproblem, og den vedtatte løsningen ble en firefelts motorvei gjennom bydelen Bakklandet. Heldigvis ble det ikke noe av.
Ta nå en titt på TV-programmet «Casino» fra rundt 1990. Hallvard Flatland var sjef, mens tause Birgitte var en menneskelig kulisse som ikke skulle høres.
I 1977 var syv av ti nordmenn motstandere av samliv utenfor ekteskap, og frem til 1972 var fysisk avstraffelse av barn en lovfestet rett for foreldre.
Eksemplene viser hvordan kultur, normer og holdninger kommer til uttrykk i samfunnet. De viser samtidig hvordan de gradvis endres, slik at majoriteten i dag ser på vår nære fortids selvfølgeligheter som absurde.
I dag må vi av hensyn til vår egen planet kutte klimagassutslipp. De politiske strategiene for dette er stort sett teknologiske. Det bygges fornybar energi som vind- og solkraft. Det arbeides for å fange og lagre karbon. Land- og vannbasert transport elektrifiseres eller tar i bruk hydrogen og ammoniakk.
Digitalisering og kunstig intelligens hjelper industri med å redusere kraftbruken. Byggene våre blir stadig smartere, mer effektive og produserer sin egen strøm. Alt trengs, men det er ikke nok.
Scenarioene hvor vi lykkes med å redusere global oppvarming til 1,5 eller 2 grader baserer seg på at vi massivt og hurtig tar i bruk umoden teknologi. Dette er teknologi med uoverskuelige kostnader, stort konfliktpotensial og uten fungerende markeder og verdikjeder.
Dagens politiske strategier synliggjør samtidig et interessant paradoks.
Mange studier peker på stort potensial for utslippskutt ved å gjøre endringer i hvordan vi lever og forbruker. Vi vet at samfunnets normer, kultur og praksis på mange områder har endret seg enormt de siste tiårene. Likevel har dagens politikk få ambisjoner i denne retningen.
Mens troen på ny teknologi nærmest er grenseløs, har mange politikere berøringsangst og tenker det er umulig å påvirke våre kollektive valg.
Særlig tydelig blir dette i diskusjoner om forbruk eller etterspørsel etter varer og tjenester. Mange ser på dette som en konstant, nærmest naturgitt størrelse som er immun mot endringsarbeid. Det er den selvsagt ikke.
Det beste beviset på at det er mulig å endre forbruk finner vi i det massive arbeidet som gjøres fra kommersielt hold for å øke vårt forbruk. Reklamebransjen omsetter for om lag 20 milliarder kroner i året, basert på en antakelse om at dette driver forbruket opp.
Når din iPhone ikke lenger kan oppdateres eller repareres, er økt forbruk bygget inn i teknologidesignet.
For å forstå hvorfor vårt kjøttforbruk overskygger våre besteforeldres, må vi forstå næringsstrukturen og dens informasjons- og lobbyapparat. Over tiår er det arbeidet aktivt for å normalisere forbruket på et skyhøyt nivå.
Resultatet er en brutal ubalanse.
På den ene siden, enorme apparater og kjemperessurser som motarbeider endring av vaner og arbeider for økt forbruk. På den andre siden, forbrukerens valg og eventuelle samvittighet.
Forbruk er ikke bare et individuelt anliggende, men en integrert del av ulike systemer, verdikjeder og kultur som har bygget seg opp over tid. Disse har også en tyngde og en retning som gjør at de er vanskelige å endre, av flere grunner enn at du og jeg ikke vil justere vår egen kurs.
Dette betyr at politikk for forbruksendring bør ha større og mer strukturelle ambisjoner enn å overtale Kari og Ola til å gjøre bedre hverdagsvalg.
Den norske elbilpolitikken er et eksempel på dette: den har vært rettet mot forbrukere, men også mot industriutvikling, infrastruktur, borettslag, kraftsystem og bilforhandlere. Resultatet av mange år med målrettet politikk på ulike nivå har gitt en kraftig vekst i salg av ladbare biler, men også en tydelig kulturendring.
I dag blir bileiere med diesel på tanken avkrevd en forklaring på sitt eksotiske valg, heller enn de som kjører elektrisk. Når rundt 3000 elbiler kjørte på norske veier for 13 år siden, fremstod dagens situasjon som utopisk.
Teknologiutvikling blir viktig for hva slags planet vi bor på ved inngangen til 2100-tallet. Samtidig kan den bunnløse troen på ny teknologi fungere som en konserverende sovepute.
Fremover må kloke hoder i næringsliv, offentlig sektor og forskning arbeide like hardt med å identifisere og utfordre fremtidens absurditeter som de i dag arbeider med teknologiutvikling. Første skritt er å se at slik endring er mulig: Vi mennesker har alltid gjort dette.
Politikken bør helhjertet støtte opp under dette, slik den i dag støtter opp om ny teknologi. Slik kan den sørge for at vi borgere ikke står alene med vår egen moral i møte med de enorme kreftene som helst ser at vi fortsetter som før.
