13. september 1993 så det ut som om Norge hadde levert et avgjørende bidrag til freden i Midtøsten. Oslo-avtalen mellom Israel og palestinernes frigjøringsorganisasjon (PLO), forhandlet fram ved norsk hjelp, skulle undertegnes.
Der alle andre hadde feilet, hadde Norge klart å legge forholdene til rette for en avtale som innebar gradvis israelsk tilbaketrekning fra deler av de okkuperte områdene, etablering av et lokalt palestinsk selvstyre (PA) og en gjensidig anerkjennelse mellom Israel og PLO. Konturene av den palestinske staten så ut til å lyse i det fjerne.
Konflikten mellom Israel og palestinerne ble hovedarenaen for norsk fredsdiplomati. Fredsmekling var blitt en av Norges aller «beste eksportvarer», uttalte statssekretær Jan Egeland i mars 1995, fredsdiplomatiets fanebærer framfor noen. Engasjementet gjorde det fjerntliggende lille landet synlig på kartet over viktige internasjonale aktører. Det bidro til, og forsterket, Norges fredsimage. Norge var allerede berømt for utdelingen av Nobels fredspris. Nå gikk det gjetord om Norge som fredsnasjon og humanitær stormakt.
Gleden ble kortvarig. Det viste seg raskt at å lage fred i Midtøsten ikke var så enkelt som de norske fredsmeglere ønsket seg.
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.
Ufulkommen fred og fulkommen krig
Norge hadde håpet at Israel ville fortsette prosessen med å trekke seg ut fra de okkuperte områdene på Vestbredden og Gaza, at den palestinske økonomien ville bli styrket av enorme internasjonale overføringer, at ingen nye bosetninger ville bli bygd og at forhandlinger om en endelig fredsavtale ville begynne etter noen år. Det var bedre med en «ufullkommen fred» enn en «fullkommen krig», mente fredsforkjemperen Egeland.
Norge ønsket aktivt å gjennomføre Norges fred-i-Midtøsten-prosjekt. Og da USA og EU verken klarte å samordne sin Midtøsten-politikk eller finne en leder for bistandsarbeidet til palestinerne, fikk Norge også den rollen.
Norge var stolt, villig og ivrig etter å inneha denne profilerte internasjonale jobben, som Norge har hatt siden 1994. Fred og økonomisk utvikling ble i denne fredskonteksten to sider av samme sak: Pengene bidro til å holde liv i fredsprosessen, og bistanden bidro til å holde liv i Norges meklerrolle. Idealistisk norsk engasjementspolitikk og tradisjonell norsk interessepolitikk gikk hånd i hånd. Det var derfor ikke uten grunn at den norske utenrikspolitikken gikk under kallenavnet «fisk-for-fred»-diplomatiet.
Fredssøkende krefter på vikende front
Men problemene på bakken i Midtøsten viste seg å være formidable. Polariseringen av konflikten gjorde snart sitt til at de moderate, kompromissvillige, fredssøkende kreftene raskt kom på vikende front blant israelere så vel som palestinere.
Ytterliggående palestinske grupper, med Hamas i spissen, gjennomførte blodige selvmordsaksjoner i Israel. Palestinernes levekår og bevegelsesfrihet ble stadig forverret. Antallet unntakstilstander, veisperringer og kontrollposter økte. Byggingen av israelske bosettinger fortsatte med uforminsket styrke.
Ved inngangen til 1990-tallet fantes det om lag 200 000 bosettere i de okkuperte områdene, i dag bor det mer enn en halv million bosettere på Vestbredden og i Jerusalem tilsammen. Et nettverk av veier og annen israelsk-kontrollert infrastruktur stykket også opp Vestbredden i mindre og mindre biter.
I januar 2006 førte det palestinske valget Hamas til toppen av palestinsk politikk. Sommeren 2007 brøt det ut harde kamper mellom Hamas og Fatah på Gazastripen. Hamas overtok deretter kontrollen på Gazastripen, mens en Fatah-dominert regjering styrte Vestbredden. Palestinerne var blitt et dypt splittet folk.
Handlingsrommet forsvant
I løpet av 20 år hadde Norge brukt rundt svimlende 10 milliarder kroner på å bistå en utvikling som skulle føre til en palestinsk stat. Den fortsatte israelske okkupasjonen og alle bosettingene gjorde den palestinske staten til en umulighet. Hovedessensen i den norske politikken var en sterk tro på at en gradvis tilnærming til freden, og at små tillitsskapende tiltak, ville føre til økt tillit mellom israelere og palestinere. Dette skulle deretter føre til en varig fred. Men utviklingen på bakken var aldri preget av tillit og fred. Den var preget av mistillit, vold og konflikt. På 20 år hadde det handlingsrommet som hadde eksistert for norsk fredsdiplomati i glansperioden på begynnelsen av 1990-tallet forsvunnet.
Hva skal Norge gjøre nå? Israel har vunnet fram på alle punkter, palestinerne har tapt. En to-stats-løsning med et Israel og Palestina side om side er ikke noe mer enn en fjern drøm, en egen palestinsk stat like så. Det finnes ikke lenger noen politisk horisont. Skal Norge bli og fortsette å betale for /status quo/? Skal Norge og det internasjonale samfunnet fortsette å betale for den israelske okkupasjonen av de palestinske områdene?
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter.
Sto aldri opp for palestinerne
Hvis all internasjonal bistand tar slutt, så vil det palestinske samfunnet trolig kollapse. Vil det tvinge Israel til å ta sitt ansvar som okkupasjonsmakt på alvor? Og hvis ikke Norge fortsetter å bistå palestinerne, hvem vil gjøre det da?
EU-landene vil trolig bidra med noe, men gitt deres økonomiske krise er ikke dette gitt. Hva med de rike Golflandene? Kan ikke de hjelpe sine palestinske brødre? Sannheten er at de andre arabiske landene aldri har stått ordentlig opp for palestinerne, verken politisk eller økonomisk. I tillegg har Israel, den sterke parten, stadig USA på sitt lag.
Denne situasjonen setter Norge i en svært vanskelig situasjon. Det meste er låst. Det hjelper ikke lenger med nordmennenes gode intensjoner og mengder med bistand. Norge kan ikke skape fred på egenhånd. Og hva skal Norge gjøre den dagen resten av det internasjonale samfunnet ikke lenger ønsker noen giverlandsgruppe, ikke ønsker å fortsette med pengeoverføringene til det ikke-eksisterende palestinske fredsprosjektet? Skal Norge bli, og håpe på bedre tider?
Norge kan imidlertid ikke klandres for å ha forsøkt å gjøre en forskjell og for freden som uteble. Det er kun USA, med sine store muskler og makt til å presse på plass løsninger, som har mulighet til å bringe konflikten mellom Israel og palestinerne ut av den stampen den finner seg i. Men det gjenstår å se om president Barack Obama og USAs nye utenriksminister John Kerry har tenkt å bruke tid og politisk kapital på å hive seg over konflikten, ikke minst ettersom Obama mislyktes så stort i sin første presidentperiode.
Hilde Henriksen Waage har akkurat gitt ut boken Konflikt og stormaktspolitikk i Midtøsten, Cappelen Damm Akademisk.
