I sommer kom fasiten for den innførte fraværsregelen i den videregående skolen. Ifølge statistikken har fraværet gått ned med flere titalls prosent.
Flere politikere, med utdanningsministeren i spissen, jubler i media og konstaterer at denne systemløsningen faktisk var det som skulle til for å få disse såkalte skulkerne tilbake på pulten, med andre ord den etterlengtede og enkle løsningen var en skikkelig politiker-pisk.
For disse dreier fraværsproblemet seg utelukkende om elevers mangel på fysisk tilstedeværelse, noe som er en grov forenkling av en kompleks problemstilling. Hva om man spurte hva er den faktiske årsaken til fraværet og skulket? For å si det med fotballspråket – kan det være at man tar mannen istedenfor ballen?
Skolen er ingen faglig «bensinstasjon»
La det innledningsvis være sagt at det er utrolig viktig og avgjørende at elevene møter regelmessig frem på skolen og deltar aktivt i den faglige og sosiale opplæringen i et arbeidsfellesskap. Men at en så sammensatt problemstilling som elevfravær skulle ha et så enkelt svar som en firkantet regel, burde fått flere – deriblant media – til å stille noen oppklarende spørsmål.
Som for eksempel: hva skjer med disse elevene når de nå i større grad kommer på skolen og setter seg på sin tomme pult? Kopler de seg på opplæringen? Finner de meningen? Opplever de mestring? Pipler motivasjonen frem?
Selvsagt er dette ikke så enkelt. Kan det være at løsningen ikke passer problemet og at problemet isteden er tilpasset en handlekraftig politisk løsning?
Skolen er ikke, og skal heller ikke være, en faglig «bensinstasjon» og læring er ikke en tilhørende fylling-seanse. Når de såkalte skulkerne nå i større grad har dukket opp på skolen, møter de nok dessverre den samme skolehverdagen og situasjonene som de tidligere i varierende grad har forsøkt å unngå. Dermed fortsetter de å gå på tomgang og å utvikle en stadig mer kreativ unngåelsesatferd.
Må få med skolevegrerne
Hva skjuler seg egentlig bak betegnelsen skulk? Hva det er som gjør at elever velger å utebli fra opplæringen selv om de ikke kan påberope seg å være fysisk eller psykisk syke?
Elevundersøkelser har årlig siden 1994 vist at mellom 20–25 prosent av elevene i videregående skole trives sosialt på skolen, men de er ikke skikkelig integrert i de faglige læringsaktivitetene. På landsbasis snakker vi om titusener elever.
I dette tallet skjuler det seg en stor gruppe ungdommer som opplever at opplæringen gir dem liten eller ingen relevans til noe nyttig eller meningsfylt, og at mestringsopplevelsene dermed uteblir. De er rett og slett trette av ikke å lære, eller som de selv sier: vi er skoleleie.
Dette skaper følelser av mindreverdighet som igjen fører til skolevegring. Elevene utvikler helt ubevisst et naturlig selvforsvar gjennom en utspekulert unngåelsesatferd, det vil si de unngår alle situasjoner hvor manglende kunnskaper og mestring kan tenkes å bli avslørt.
Skal man få disse elevene med nytter det ikke med firkantede regler og disiplinering. Det handler isteden om likeverdighet, respekt og gode relasjoner. Det nytter ikke å tvinge en elev til læring. Læring handler om pedagogikk og didaktikk – ikke om politikk!
Læring på samlebånd
Noen betimelige spørsmål blir da: Hva kan skolen og politikerne gjøre med dette? Skyldes det nevnte fraværet og unngåelsesatferden en individfeil eller en systemfeil? Skyldes dette disse elevenes evner og gener, oppdragelse, latskap, mangel på søvn, hjemmeforhold eller lignende? Eller handler det rett og slett om et system der læringsformene ikke lenger appellerer til et stort mindretall av elevene, og hvor kjedsomhet og negative holdninger blir noen av symptomene?
Kan det være slik at den klassiske samlebånds-formasjonen hvor alle skal lære det samme (på samme tidspunkt, i samme tempo, på samme måte) åpenbart ikke duger i dagens individualiserte informasjons- og opplevelsessamfunn? Kan det være forandringens vind som blåser, og at skolen bygger levegger istedenfor vindmøller?
Innfører Møglesu-modellen på nytt
Tom Tiller betegner dette så treffende når han sammenligner ungdommen med bladene på ospetreet. De registrerer er den minste bevegelse og endring, underforstått i samfunnsutviklingen.
Endringen har også blitt en stor «tidstyv» for lærerne, som oftere må gå inn i en funksjonær-rolle hvor tiden til elevrelaterte oppgaver blir redusert på bekostning av et endeløst kontor og dokumentasjonsarbeid. Dessuten fører ulik praktisering av regelen fra skole til skole og fra lærer til lærer til konfliktsituasjoner, og får betydning for den viktige relasjonen mellom elev og lærer – som vi vet er grunnleggende for all læring i skolen.
Alt dette erfarte man allerede på 90-tallet, hvor de fleste skolene innførte den såkalte Møglestu-modellen, som var en tro kopi av det som i dag betegnes som en nyvinning! Modellen ble skrotet etter kort tid da den ikke ga forventede resultater på elevenes læring, men førte isteden til merarbeid og unødvendige konflikter.
Pedagogikken må råde
Om vi i fremtiden ønsker at våre elever skal se på skole og opplæring som sitt desiderte førstevalg og dermed møter fram og virkelig deltar, vil stå å falle på om vi makter å skape en skole som i større grad tar samfunnsmandatet om å gi elevene en differensiert og tilpasset opplæring for alle på alvor.
Det handler om læring, ikke om undervisning. Det vil si en opplæring fri for stigmatisering hvor den enkelte elev får utviklet sine sterke sider både sosialt og faglig. Dermed finnes den virkelige løsningen på fraværsproblemet uten tvil fortsatt individuelt i møte mellom elev og lærer.
Politiske ingeniør-løsninger hører ikke hjemme i vår fellesskole. Der skal pedagogikken råde grunnen.
Følg debatten: @NRKYring på Twitter og NRK Valg på Facebook
