NRK Meny
Kronikk

Fra kommunisme til kapitalisme

Hvordan klarte de tidligere kommunistiske statene seg økonomisk etter at jernteppet falt? Noen lyktes i å løfte levestandarden til befolkningen, mens andre fikk store økonomiske problemer.

RUSSIA-HUMAN-INTEREST/ A woman eats during a charity event to distribute meals for homeless people near a cathedral in Russia's southern city of Stavropol

En hjemløs kvinne får et gratis måltid utenfor en katedral i Stavropol i Russland. «Russland står i særstilling blant landene i det tidligere Sovjetunionen», skriver kronikkforfatteren. Det er store skjevheter i landets økonomi.

Foto: EDUARD KORNIYENKO / Reuters

Overgangen fra kommunisme medførte nedgangstider for alle de 21 statene bak jernteppet. Nå er ni stater medlem av EU, mens de 12 andre er oligark-økonomier med store klasseforskjeller eller tilbakestående familieøkonomier med høy fattigdom. Utviklingen er et resultat av valgene som ble tatt de første årene etter murens fall.

Kjøpte seg politisk innflytelse

Inntektsulikhetene økte i alle land etter kommunismens kollaps, både i Øst-Europa og i tidligere Sovjetunionen, men av ulike årsaker. I Øst-Europa økte forskjellene fordi integrasjon i verdensøkonomien bidro til høyere avkastning på utdanning og kompetanse. Lenger øst skyldtes de økte forskjellene at eliten lagde spilleregler som favoriserte dem selv.

Rikdommen i Russland er skjevt fordelt – landet har ikke et konkurransedyktig næringsliv.

Fredrik Carlsen

Verst gikk det for de eks-sovjetiske republikkene som brukte lang tid på overgangen til markedsøkonomi, og ikke har kunnet nyte godt av inntekter fra naturressurser. I Ukraina, Moldova, Armenia og noen av de sentralasiatiske republikkene, ble produksjonen mer enn halvert. Det tok et tiår før den økonomiske veksten kom i gang for alvor. I disse økonomiene ble privatiseringsprosessene kuppet av tidligere bedriftsledere, partifunksjonærer og nyrike entreprenører. De sikret seg verdier til underpris og brukte pengene til å kjøpe seg politisk innflytelse. Etter hvert oppstod en politisk-økonomisk elite som kontrollerer næringslivet, politiske utnevnelser, valg og politi/rettsvesen. I mange tilfeller samarbeider denne eliten tett med organisert kriminalitet. Utviklingen av en oligark-økonomi med gjennomgripende korrupsjon og mangel på rettslig beskyttelse av investeringer og eiendeler har virket drepende på initiativ og innovasjoner. Mennesker med forretningsideer ble presset ut av landet eller inn i armene på kriminelle nettverk. I disse landene er inntektsnivået lavere og inntektsforskjellene høyere enn i Øst-Europa.

Russlands økonomi er sårbar

Russland står i særstilling blant landene i det tidligere Sovjetunionen. I likhet med de fleste eks-sovjetiske republikkene opplevde landet en langvarig og dyp nedgangsperiode som falt sammen med overgang til en oligark-økonomi. Men fra begynnelsen av 2000-tallet fikk Russland høye inntekter fra olje- og gasseksport slik at gjennomsnittlig inntektsnivå i dag er på linje med nivået i Øst-Europa. Rikdommen er imidlertid skjevere fordelt, og landet har praktisk talt ikke konkurransedyktig næringsliv utenom eksport av naturressurser. Dette gjør Russlands økonomi sårbar for svingninger i råvareprisene.

Sentral-Europa klarte overgangen

De statene som kom best ut av overgangen fra kommunismen var de sentraleuropeiske statene som gjennomførte raske reformer, som Polen, Tsjekkia, Slovakia og Ungarn. Etter en overgangsperiode oppnådde disse landene jevn økonomisk fremgang, og levestandarden har gradvis nærmet seg vesteuropeisk nivå. Også de landene som videreførte planøkonomien, herunder Hviterussland, ble spart for omfattende tilbakeslag. Men de har ikke hatt tilsvarende vekst senere.

De nordiske blandingsøkonomiene er ansett som den beste modellen for å oppnå høy materiell levestandard.

Fredrik Carlsen

De sentraleuropeiske landene klarte å begrense økningen i inntektsulikhet. De unngikk omfattende fattigdom ved å videreføre en universell velferdsstat av europeisk type. Men også der steg ulikhetene – fra skandinavisk nivå til gjennomsnittlig vesteuropeisk nivå. De tre baltiske statene valgte rimeligere velferdsmodeller med større inntektsforskjeller. To av landene, Latvia og Litauen, har fremdeles stor fattigdom. Flest fattige har de tilbakestående familieøkonomiene i Sentral-Asia. Der er rikdommen samlet på få hender, og myndighetene ikke prioriterer grunnleggende velferdstjenester for befolkningen. Russland og Ukraina har høy fattigdom og store ulikheter selv med stor offentlig sektor da mange av ytelsene kommer de privilegerte til gode, og korrupsjon begrenser fattiges tilgang til helsetjenester og utdanning.

I Sentral-Asia er det flest fattige. Myndighetene prioriterer ikke grunnleggende velferdstjenester.

Fredrik Carlsen

Den nordiske modellen er best

De nordiske blandingsøkonomiene er generelt ansett som den beste økonomiske modellen for å oppnå høy materiell levestandard for de brede lag av befolkningen. Hvis man skal prøve å trekke noen konklusjon fra erfaringene til de tidligere planøkonomiene må det være at argumentene for den nordiske modellen er styrket. Det er de sentraleuropeiske statene som har lagt seg nærmest opp til den nordiske modellen, og det er også de som har lyktes best i å løfte levestandarden for hele befolkningen. Polen, Tsjekkia, Slovakia og Ungarn har lyktes med å kombinere velferdsstater av vesteuropeiske type med en økonomi der næringslivet i hovedsak styres av forutsigbare regler håndhevet av et relativt ukorrupt rettssystem. Denne blandingsmodellen synes å gi bedre resultater for folk flest enn de andre utviklingsmodellene vi finner blant de tidligere planøkonomiene.

Denne kronikken er et bidrag til NRK2s «Kapital – en temauke om global økonomi», som med noen av de beste dokumentarene fra verden over vil vi gi innsikt i verdens økonomi. Dokumentaren «Sveriges økonomiske pendel», som du kan se under, tar for seg hvilke dramatiske endringer som skjer når økonomiske teorier blir politikk.

Sv. dokumentar. Når økonomiske teoriar blir til politikk, blir avgjerdene ofte skildra som nødvendige og uungåelege. På 30-talet førte ideane til økonomen Keynes til dramatiske endringar, og samfunnsutviklinga tok ei heilt ny retning. Det same gjorde Friedmans teoriar på 70-talet. Er det no på tide med ei endring igjen? (Dokument inifrån: Den enda vägens politik)