NRK bidro forrige uke med nyheten om at handikappede parkerer på handikapplasser. Og hva var det som gjorde dette innlysende forholdet til en nyhet? Jo, vi fikk vite hvem noen av disse privilegerte menneskene var. De var fete.
Parkering er sensitive greier. Det er trolig det hverdagsfenomenet som lettest kaller frem urmennesket i oss, der vi i tidsnød jager etter en ledig luke, forbanner den som dobbeltparkerer og gestikulerer til den som frekt snapper plassen rett for nesen vår. Likevel har vel aldri noens parkering virvlet opp mer massivt sinne og menneskeforakt enn disse fete menneskene med blått privilegieemblem i frontruten.
Kommentarfeltene gikk gått varme og det ble kringkastet synspunkt som burde være av større interesse enn saken de fulgte. Tre argumenter er utbredt:
1. «Fete er ikke verdig trengende!»
En gjengs oppfatning er at overvekt og fedme er selvforskyldt. Og et privilegium – som vi pussig nok oppfatter handikapplassen som – skal forbeholdes de verdig trengende. Verdighet i denne forstand knyttes til om handikappet er selvforskyldt eller ikke. Dette blir en veldig vanskelig argumentasjon å følge, for hva er nå egentlig selvforskyldt?
For å sparke litt til en annen gruppe med svak røst, så vil kommentatorenes moraltest også ramme KOLS-pasienten som røyket på seg alvorlig funksjonsnedsettelse. Selv rullestolbrukere må levere inn parkeringstillatelsen såfremt kommentatorene får bestemme, iallfall de som er skadet etter ulykker grunnet egen atferd (hasardiøs bilkjøring, fallskjermhopp et cetera). Og for å sparke litt til de ingen stiller moralske spørsmål ved – kreftpasientene – så er svært mange krefttilfeller relatert til livsførsel. Hvor skal vi sette grensen? Hvem er egentlig verdig?
Opplysningstidens Ludvig Holberg åpnet øynene for sine samtidige om at det var flere årsaker til at Jeppe drakk. Likeledes begynner vi i dag å forstå at årsakene er sammensatte for hvorfor noen legger lettere på seg enn andre. Det nyere forskningsfeltet epigenetikk gjør gammel gymnaskunnskap i biologi avleggs ved å demonstrere hvordan miljø endrer måten genene kommer til uttrykk. Dette forklarer delvis hvorfor barn lettere legger på seg enn foreldregenerasjonen (tross at genene i praksis er de samme). I sin ytterste konsekvens kan mor stilles til ansvar for hvor energieffektivt barnet blir da miljøet i fosterlivet slår gener av og på med konsekvenser for vekt og sykdomsdisposisjon senere i livet.
Andre forhold kunne vært nevnt, så som kroppens kompensatoriske hormonelle reaksjoner når vi forsøker å tape vekt; medikamenter med vektøkende effekt; spiseforstyrrelser med bakgrunn i traumer og mer til. Så selv om løsningen i stor grad ligger hos den enkelte, er det litt for enkelt å si at de fete kun har seg selv å takke.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
2. «Fete er da ikke handikappede!»
Dernest vurderes ikke fedme å representere noe ekte handikap. De har beviselig fire lemmer og går oppreist. Sykelig fedme innebærer imidlertid en del skjulte handikap. Noen har balanseproblemer, mange har fysiske funksjonsbegrensninger, og enda flere opplever psykososiale begrensninger som følge av andres stigmatisering og internalisering av disse holdningene. (Av den grunn anbefaler jeg ingen fete å lese kommentarfelt).
Ta Per, for eksempel, som nærmer seg 200 kilo. Han har type 2-diabetes, slitasjegikt i flere vektbærende ledd og er fryktelig tungpust. Balansen er elendig og om han faller vil han ha behov for hjelp av en (sterk) barmhjertig samaritan. Han har sklidd ut av de fleste arenaer i livet som er selvsagte for de fleste av oss, men klamrer seg fortsatt til jobben. Og i hans tilfelle er bilen en forutsetning der han besøker kunder og har veien som arbeidsplass. Han unngår parkeringskjellere da han ikke vil komme seg ut av bilen (noe også normalvektige sliter med ved St. Olavs Hospital!). Så handikapplasser er mye brukt. Fra et klinisk ståsted er Per en stor utfordring, men den dagen han ikke lenger mestrer jobben, blir han en mye tyngre case.
En del av kommentarene dreier seg om hvor vektgrensen skulle gå, og tankene mine går til Pål som med sine 170 kilo er nesten like tung som Per. Men han er fat and fit, og uten følgesykdommer av noe slag går han hver høst en uke i fjellet med full oppakning. På oppfordring fra sin fastlege satt han foran meg og jeg merket hvor ubekvem han var med å se seg selv i pasientrollen. Pål ville aldri finne på å merke bilen med en blå rullestol. Poenget er at graden av handikapp forutsetter en individuell vurdering og er ikke konsekvens av et gitt antall kilo.
LES OGSÅ: – Merkelig signal å gi parkeringskort til sykelig overvektige
3. «Parkér lengst bort!»
Det siste mange kommentatorer synes enige om er at parkeringsplassene tvert om er en del av løsningen på fedmeproblemet. Det vil si, fete mennesker bør parkere så langt unna som mulig slik at de får gått litt. Dette er i seg selv fornuftig nok for den overvektige Ola Nordmann, men her snakker vi om en liten gruppe sykelig fete mennesker som trolig også har omfattende plager eller tilleggssykdommer.
Parkeringssaken var storm i et vannglass. Man kan stille spørsmål ved media som først ukritisk slår dette opp, for så å la leserne skrive drittpakker i kommentarfeltene. Samtidig har også pasientorganisasjonen og vi klinikere et ansvar for å bruke språket mer nyansert: Vi snakker ikke her om overvektige, men sykelig fete – og i dette tilfellet – et lite mindretall i den siste gruppen som har omfattende bevegelsesproblemer og dårlig prognose for å gå ned i vekt. Så lenge vi ikke evner å skille overvektige fra sykelig fete, blander vi epler og pærer.
Det ble ikke lettere å være fet i Norge forrige uke. Ei heller å parkere.
