Dette er historien til lille Røyken Cykleklubb. Men kanskje angår det også deg.
Om vi legger godviljen til, så teller vi 27 medlemmer. Det går ikke bra med klubben. Måten det går dårlig på, snakker til tidsånden. Mer om det etter hvert.
For meg begynte det i 2012. Barna var blitt større. Jeg hadde fått min første landeveissykkel. Naboen satt i styret. Han sa at en av lagkompisene var blitt forhindret i å delta på sykkelrittet Enebakk Rundt. Det var en ledig plass. Jeg hadde vært med på treningene. Men jeg skulle ikke delta i noen konkurranse. Jeg sa nei takk.
Neste dag var jeg med i lagbussen.
Det ble en brå innføring i sykkel som lagsport. I det å ta vinden for hverandre. Om det å sykle som en rulle og dele på å ligge først. Det er tyngst. Om å gi riktig tegn. Hun som ligger bak deg, ser ikke det som ligger foran deg. Om hva vi gjør, så hele kollektivet hjelper hverandre. Om hvordan vi sykler motbakker, nedoverbakker, om det å sykle på flata. Om å slippe biler forbi. Om det å være del av et større trafikkbilde.
Det ble starten på en lang, uformell, og sjelden ordsatt, opplæring i kulturen rundt det å sykle i lag med flere. Ingen sa stort. Jeg lærte om feilene mine fra blikkene til de andre og i latteren de møtte min deltakelse med. Jeg lærte av å herme etter de andre. Slik ble det. Jeg hadde en vei å gå.
Klubben rekrutterte unge og gamle voksne, kanskje noen flere menn enn kvinner, men likevel. Vi kom fra alle mulige plasser rundt omkring i det som var Røyken kommune. Vi hadde få andre treffpunkter.
2013 ble året med størst aktivitet i klubben. Det året lagde vi et sykkellag som deltok i det som omtales som det uoffisielle norgesmesterskapet i lagsykling, Styrkeprøven fra Lillehammer til Oslo. Vi endte langt bak de beste lagene, men vi gjennomførte mye bedre enn noen av oss hadde klart på egen hånd.
Vi lærte at det vi får til sammen er mye større enn den samme prestasjonen vi gjør hver for oss, selv om egeninnsatsen er like stor. Det er en lærdom som er nyttig til langt mer enn det å sykle.
Det ble lengre og lengre mellom hver gang klubben fikk til fellestreninger, og det ble langt mellom søndagsturene i klubbdrakta. Denne utviklingen hadde startet, men da pandemien sendte oss alle hjem ble det forsterket. I dag er klubbens egentlige fellesskap klubbsiden vår på mobilappen Strava.
Er dette så farlig da? At vår lille klubb er redusert til likerklikk på mobiltelefonen? Nei, kanskje ikke.
Men så var det tidsånden da. Uten at vi var klar over det, har livsløpet til vår sykkelklubb svingt i takt med deltakelsen i hele Sykkel-Norge.
I 2013, da aktiviteten var størst i klubben, sendte sykkelforbundet samtidig ut 80 000 lisenser. Du må ha lisens for å sykle turritt. Lisensen er både din forsikring og den finansierer det nasjonale sykkelfellesskapet vårt. I fjor, i 2022, var antallet redusert til under 20 000.
Deltakelsen har stupt på alle de store turrittene vi har vært så glade i. Bare ta Styrkeprøven. Når vi syklet fra Lillehammer til Oslo i 2013 var det 4452 deltakere, i år var det redusert til bare 657. I tillegg har mange av turrittene våre blitt avviklet.
Men det er mer. Klubben har ikke bare svingt i takt med tidsånden. Klubben uttrykker tidsånden.
I mai ville klubben mobilisere til ny giv. Kunne vi gjenskape søndagsturene vi har hatt så mange av? Nå har det gått noen flere måneder. Hva har vi fått til? – Vi har fått til to søndagsturer.
Det moderne fellesskapet er digitalt. Før syklet vi ritt sammen, nå sykler vi hver for oss. Fellesskapet er redusert til å utveksle såkalte «kudos» etter hvert som turene til de andre i klubben dukker opp i appen vår.
Det beveger oss ikke til fysisk samhandling. Oppfordringer til felles tur har blitt møtt med digital taushet. På samme søndag som vi har innkalt til felles deltakelse har tidligere klubbdeltakere lagt ut egne sykkelturer på Strava. Turer de har gjennomført hver for seg.
Hva om vår lille historie angår flere i det frivillige idrettsarbeidet?
Du og jeg sykler like mye som før. Nå gjør vi det hver for oss. Kanskje gjør vi det med en kompis. En vi kjenner godt fra før. Taper vi ikke noe viktig?
Skal ikke disse små ubetydelige lokale frivillighetene binde oss sammen og lære oss å kjenne det store fellesskapet?
Kan vi vedlikeholde et åpent demokratisk samfunn bare som en totalsum av tette private bånd mellom nære venner med overlappende sosial bakgrunn og god kjennskap til hverandres politiske oppfatninger? Hvor skal vi treffe de andre, de vi ikke kjenner?
Jeg skulle ikke konkurrere, men ble med på et sykkelritt. Igjennom det begynte jeg en opplæring. Jeg lærte en måte å være deltaker på i et fellesskap. Jeg måtte innordne meg og delta slik at et større kollektiv kunne fungere.
I dag har vi en offentlig velstand vi knapt har sett maken til noe sted. Vi frivillige får tilbud om offentlig støtte til å trekke med utsatte grupper til deltakelse. Det finnes støtte for å gjøre frivilligheten bærekraftig og miljøvennlig. Det er flott. Det må bare fortsette.
Men om dette ikke bare dreier seg om dalende interesse for sykkel, så handler det om kjerneverdien ved selve deltakelsen når vi driver idrett sammen.
Dette handler om frivilligheten. Vår lille historie forteller at vi må ta vare på og redde den frivillige innsatsen og gi den plass slik at den kan ta vare på sitt viktige samfunnsoppdrag.
La meg avslutte med et håp. Det skal ikke stoppe med de to søndagsturene våre. Vi har vært i lokalavisa og på Facebook og invitert alle lokale syklister om å bli med Røyken Cykleklubb på tur til Sverige til juni neste år. Da runder klubben 30 år. Det skal vi feire med det som kanskje er den største sykkelfesten av dem alle. Til Vätternrundan kommer tjue tusen andre syklister fra hele verden hvert år.
Kanskje blir du med, du og?
