Fool city

Er det bare en serie med svulstige klisjeer, spør Aftenposten etter lanseringen av en «mulighetsstudie» fra «Oslo Science City». Studien foreslår å endre navn på Forskningsparken stasjon til «Oslo Science City stasjon» og Majorstua til «Gateway Oslo Science City».

Nei, svarer folka bak. Etter å ha lest mer fra prosjektet, slår det meg at de har rett. Det er verre.

City-planleggerne vil ta kontroll over byarealer, forskningsmidler, offentlig næringsstøtte, kommunale reguleringsplaner og høyere utdanning.

Det ser ut til at fellesskapets midler nok en gang skal dreies mot eiendomsutvikling for å øke verdien til en av Norges største private formuer. Og nok en gang ikledd frykt for global konkurranse og teknologiske endringstider, og løfter om en bedre by og økonomisk vekst.

Hva dette «Norges første innovasjonsdistrikt» er, kan være litt vanskelig å få tak i. Men får de gjennomslag, vil City-planleggerne i hvert fall sette stort preg på et stort område i Oslo, fra Majorstua via Marienlyst mot Blindern, Ullevål, Gaustad og Rikshospitalet. Der skal det skapes «sterke økosystemer for innovasjon og kommersialisering av forskning og ideer» gjennom «en serie lønnsomme bygge- og utviklingsprosjekter».

Og det som er godt for (eiendoms)investorene er godt for Norge.

Hadde det bare vært så enkelt. Bak «Oslo Science City» står blant andre Universitetet i Oslo, Oslo kommune og det familieeide investeringsselskapet Ferd. I presentasjonen av styret, troner styreleder, universitetets rektor Svein Stølen, ved siden av Ferds styreformann Johan H. Andresen.

De involverte i prosjektet er også ellers en imponerende samling folk og institusjoner, men det går ikke alltid så bra når grensene mellom det private og det offentlige -og det kommersielle og det universelle - utviskes.

Generalprøven for det som skjer i Oslo i dag, fant sted på Fornebu rundt år 2000. Investorer luktet gull da Fornebu flyplass skulle flyttes. Men de trengte at fellesskapets midler sikret investeringene.

Med reder Fred. Olsen i front, kom en storstilt lobbykampanje for å beskrive Fornebu som et framtidig IT-senter, kunnskapskluster og et norsk Silicon Valley, om bare Staten også stilte med midler. Telenor skulle være motor, og flyttet til den beste tomta, og stat og kommuner ble med på laget.

Visjonen lød slik: «I et samspill mellom forskning, utdanning og næringsliv på lang sikt å skape mangfold i et fremtidsrettet kunnskapsmiljø og derigjennom øke den nasjonale nyskapning og kunnskapsbaserte næringsutvikling».

Omtrent det første Telenor gjorde etter at de flytta til Fornebu, var å kutte i forsknings- og utviklingsavdelingen. Stortingsmeldingen i kjølvannet av prosjektet konkluderer med at visjonen om det framtidsrettede og kunnskapsbaserte ikke ble oppfylt, mens prosjektet var vellykket for eiendomskapitalen:

«Fokus har således vært på eiendomsutvikling, og dagens leietagermasse har fått en uklar IT-faglig profil».

I dag hører vi mest om Fornebu i reklame for boliger i «fremtidens by» med «pulserende aktivitetstilbud».

Oslo Science City konkurrerer med Fornebu både om puls og framtida når de skriver «Det er her fremtiden skapes!» for «midt i Norges mest kunnskapstette område utvikles en pulserende bydel med plass til næringsliv og sterke økosystem for innovasjon og kommersialisering av forskning og ideer.»

Det er nærmest fordi Fornebu-prosjektet ikke lyktes at styreleder Svein Stølen kan fortelle Dagsavisen at: «Vi skal skape masse verdi for landet, i form av mange nye arbeidsplasser. Det er min viktigste motivasjon i dette prosjektet. Jeg tror det er ekstremt viktig, og med det tar vi også del i et større samfunnsansvar».

Universitetet i Oslo trenger vel ikke å fortelle at de er samfunnsansvarlige? Det gjør heller ikke Oslo kommune, Sporveien eller kreftforskerne som allerede er i strøket som skal bli City.

Den nye aktøren derimot, Andresen-familiens selskap Ferd, som skal ta over tomta til samfunnsansvarlige NRK, framstår ikke like lett som forvalter av fellesskapets beste.

Ifølge Johan H. Andresen er de «glade, stolte og ydmyke» over å ta over Marienlyst. I tillegg er de tungt økonomisk avhengig av høy verdi på arealet for å få avkastning på eiendom. I fjor var den på 16,7 prosent.

Ferd forklarer navnet sitt med at forvaltningen av kapitalen er «en reise uten ende». En viktig del av reisens start var i tobakk fra 1849 til 1998. Ifølge historieboka «Dovre faller» var formuen som familien opparbeidet seg «først og fremst eit resultat av utbytting av barnearbeid». Den er vel også et resultat av røykere som kjøpte Tiedemanns tobakk.

Selv om forhistorien til Ferd ser grell ut med dagens moralske briller, har ikke familien gjort annet enn det som forventes av gode kapitalister. Men det som forventes av kapitalister og det som forventes av kommuner og universiteter, er helt ulike ting. Også derfor bør dette være adskilte institusjoner.

Oslo Science City virker styrt av kapitalen, med universitetet som nyttig passasjer.

Universitetets resultater skal være for alle, mens i en Science City er patenter, eierandeler og profitt suksess. Universitetene skal, herav navnet, se på hele samfunnet, mens Science City er besatt av hvordan konkurranse mellom land og steder krever at Oslo og Norge må vinne fram.

Universitetene skal ikke favorisere noen interesser, mens Science City er innvevd i Andresen-familiens interesse.

Universitetene skal være kritiske, mens Science Citys folk høres ut som de nettopp har kommet hjernevasket hjem fra et gladkapitalistisk seminar i Davos om teknologi og bærekraft og grønt skifte.

Selvfølgelig bør ikke navneforslagene få gjennomslag. De demonstrerer en magisk tro på at området skal bli mer vitenskapelig ved å hete Science og mer synlig ved å bruke utbredte engelske termer. Silicon Valley begynte ikke med databrikker fordi de var oppkalt etter et grunnstoff brikkene lages av, men fikk navnet fordi de produserte brikker.

Men når forslagene kjapt er avvist, bør vi i stedet diskutere om det er eiendomsutvikling som skal styre utdanning og forskning i framtida.